Å være sjenert er et personlighetstrekk. Det handler ofte om at man er litt forsiktig av seg, og sjenerte barn kan trenge tid for å få tillit til nye mennesker. Vil du hjelpe et sjenert barn, bør du aldri avvise barnets følelser. Det er nemlig ingenting dumt ved dem. Prøv i stedet å være støttende og vise forståelse.
Har du et barn som gjemmer seg bak deg og titter nysgjerrig på andre barn som kaster seg ut i leken? Får det deg til å føle et lite stikk av sorg? Du tenker kanskje at han eller hun ville hatt det gøy hvis motet ikke hadde sviktet? Kanskje vil den forsiktige lille tassen ha litt hjelp? Eller kanskje vil han eller hun ta ting i sitt eget tempo?
Sjenanse er nokså vanlig, og i perioder er vi alle litt forsiktige i vår omgang med andre. Det gjelder særlig i faser der vi er ekstra følsomme for atskillelse. Noen barn er av natur mindre utadvendte enn andre. Det gjør at de blant annet kan trenge lengre tid til å venne seg til et nytt miljø. De nøler og unngår grupper. Ofte blir de også bekymret i nye situasjoner, for eksempel når de møter andre barn i barnehagen. Det er også vanlig at sjenerte barn opplever mye oppmerksomhet som plagsomt. Å ha bursdag og få alles oppmerksomhet kan for eksempel være ubehagelig for et sjenert barn. Å klare seg utenfor mammas eller pappas trygge havn kan være kjempevanskelig.
Hos noen går sjenansen over etter kort tid, og derfor er det alltid lurt å være tålmodig. Å dømme, eller avvise barnets følelser, hjelper ikke i det hele tatt. Det vil sannsynligvis bare føre til enda mer usikkerhet. Hvis det ikke bare er snakk om en fase, må du være enda mer tålmodig og håpe at barnet etter hvert lærer seg å takle sjenansen, slik at den ikke blir en hindring. For det er det slett ikke sikkert at den blir. Å være sjenert er nemlig i stor grad et medfødt personlighetstrekk som man kan leve godt med.
Hvis ikke sjenansen skaper problemer, er det ingen grunn til å prøve å bli kvitt den. Tvert imot er det fordeler med å være litt mer innadvendt. Det kan barnet ha mye glede av i livet. Det er også forskjell på å ville være sammen med andre, men ikke tørre fordi man er sjenert, og å ikke ville være sosial fordi man er introvert. Hvis barnet ditt trives godt i sitt eget selskap og blir sliten av for mye sosialisering, er det kanskje mer sannsynlig at barnet har en introvert personlighet enn at han eller hun er sjenert.
Det finnes barn som ikke trives med å være sjenerte. Da merker man at sjenansen hindrer dem i å gjøre et det har lyst til. Men hvordan kan man hjelpe sjenerte barn? Undersøkelser viser at foreldre som forsiktig prøver å motivere barna og holder øye med barnas aktiviteter på avstand, lykkes bedre enn foreldre som i stor grad styrer og overvåker barna. Det betyr at sjenerte og engstelige barn trenger foreldre som ikke er så pågående. De trenger i stedet foreldre som er rolige, forståelsesfulle og følsomme.
Hvis du vil bidra til å dempe sjenansen, kan du prøve dette:
En forsiktig og sjenert personlighet trenger som sagt ikke stå i veien for et givende og rikt liv, enten alene eller sammen med venner. I vår kultur premieres ofte utadvendt atferd, men det er egentlig ingenting som tilsier at ekstroverte og fremfuse barn har det bedre enn sjenerte barn – eller at de har bedre selvfølelse. Det handler ganske enkelt om at vi er ulike, og at det er fordeler og ulemper med alt.
I noen tilfeller kan imidlertid sjenanse føre til at barn sliter sosialt, og hindre dem i å gjøre det de har lyst til. Kanskje har et ekstremt sjenert barn lyst til å gå i en bursdag, men tør ikke. Kanskje har han eller hun lyst til å snakke med de andre barna i barnehagen, men synes det er skummelt og vanskelig – og havner derfor utenfor. I slike situasjoner – når barnet lider under sjenansen – kan det være lurt å trene litt på sosiale situasjoner og hjelpe barnet med å utfordre seg selv. Dere kan øve ved å ta små steg i rolig tempo, kanskje med en liten belønning etterpå hvis barnet valgte å gjøre det han eller hun hadde lyst til, selv om det var veldig vanskelig. Også her er det viktig å ikke presse barnet for mye. Treningen må foregå i barnets eget tempo. Hvis problemene blir store og sjenansen hindrer barnet i stor grad, bør du kontakte helsestasjonen eller en psykolog for å få støtte og hjelp.
Faktasjekket av Tova Winbladh, autorisert psykolog