Å gå over tiden – igangsetting av fødselen

Å gå over tiden og vente på en baby som nekter å komme ut, kan føles tungt, men det er ikke uvanlig at svangerskap går over tiden. Faktisk er det veldig få som føder på termin. I de aller fleste tilfeller kommer babyen likevel av seg selv, men iblant må helsepersonell hjelpe litt til for å få fødselen i gang. Vi går gjennom hvilke metoder som finnes for induksjon – eller igangsetting, som det ofte kalles – og om det er noe man kan gjøre selv.

Hva kan man gjøre selv hvis man har gått over tiden?

De fleste synes de siste ukene av svangerskapet er tunge. Og hvis man går over tiden, kan ventetiden virke nærmest urimelig lang. Men er det noe man kan gjøre selv? Det finnes massevis av kjerringråd for å starte fødselen, for eksempel å spise sterkt krydret mat eller ha sex, men husk at de fleste av disse tipsene mangler vitenskapelig bevis. Babyen kommer altså vanligvis når den selv er klar, men iblant kan jordmoren prøve å sette i gang riene naturlig ved hjelp av stripping, og i visse tilfeller trengs det for eksempel medisiner.

Vanlige metoder for igangsetting

Iblant må altså fødselen hjelpes i gang. Det er ikke bare aktuelt for gravide som har gått over tiden. Fødselen kan også måtte settes i gang hvis vannet går uten at riene kommer i gang, eller hvis man ser at barnet eller moren av en eller annen grunn ikke har det bra. Årsaker til det sistnevnte kan være for eksempel svangerskapsforgiftning eller svangerskapsdiabetes. Igangsetting kan foregå på flere måter. Noen metoder kan brukes i en tidligere fase, mens andre krever at livmortappen er helt moden. Iblant må man også kombinere flere metoder.

Hormoner som tas vaginalt eller svelges

Hormonet prostaglandin gjør at livmortappen begynner å mykne og åpne seg. Stoffet finnes naturlig i kroppen, men ved en igangsetting gir man ekstra hormoner i form av syntetisk prostaglandin for å få fart på prosessen. Prostaglandin kan enten tas i tablettform, eller så fører man det inn i skjeden med for eksempel en gel eller en kapsel.

Ballongmetoden

Ved bruk av ballongmetoden fører en lege en myk plastslange inn i livmoren via skjeden, og øverst på slangen sitter det én eller to små ballonger. Legen sprøyter deretter væske inn i ballongene, slik at det dannes trykk på livmoren innenfra. Det hjelper livmortappen med å modnes og riene med å komme i gang. Når man har åpnet seg 3–4 cm, faller ballongen ut.

Stikke hull på fosterhinnen

For at denne metoden skal kunne brukes, må livmortappen ha modnet litt mer. Barnets hode må også ha kommet langt nok ned. Det som så skjer, er ganske enkelt at en lege eller jordmor stikker et hull, slik at fostervannet kan renne ut. Da føres barnets hode nedover og presses mot livmortappen – altså akkurat som når vannet går av seg selv. Å stikke hull på fosterhinnen pleier ikke å gjøre vondt, men kan oppleves som litt ubehagelig.

Riestimulerende drypp

For å få i gang riene bruker man iblant et drypp som inneholder en syntetisk form for hormonet oksytocin, som altså bidrar til å stimulere riene (oksytocin forekommer også naturlig i kroppen og frigjøres av for eksempel klemmer og hudkontakt). Denne metoden brukes bare hvis livmortappen er veldig moden, ofte for å avslutte en igangsetting. Vanligvis brukes bare riestimulerende drypp etter at vannet har gått.

Når kan man bli igangsatt?

Det har i ganske mange år blitt diskutert flittig i både Norge og resten av verden hvor lenge et normalt svangerskap kan fortsette før fødselen bør settes i gang på kunstig vis. Ifølge anbefalingene bør det gjøres en individuell vurdering i uke 41 for å se hvordan mor og barn har det, og om det finnes noen risikofaktorer. Målet er at alle gravide skal være i gang med rier eller ha født barnet senest i uke 42. Men dette er altså anbefalinger til helsevesenet. I praksis kan rutinene rundt igangsetting variere fra sykehus til sykehus.

Igangsetting hos førstegangsfødende

Selve metodene for igangsetting er de samme enten man er førstegangsfødende eller ikke, men hos førstegangsfødende kan prosessen ta litt lengre tid, og det kan hende man må kombinere flere metoder, for eksempel ballong, hormoner og drypp. Det skyldes at livmortappen ofte er mer umoden hos førstegangsfødende. Dessuten er det vanligere å gå over tiden og bli igangsatt med det første barnet.

Når man skal føde for første gang og attpåtil får vite at man trenger hjelp med å sette i gang fødselen, kan det selvsagt dukke opp både spørsmål og bekymringer. Men hvis man får forklart hvordan det foregår, og at helsepersonell følger nøye med på både mor og barn, bidrar det ofte til å dempe bekymringene. De ansatte på fødeavdelingen pleier å være flinke til å støtte blivende foreldre og fortelle på en pedagogisk måte hva som skal skje. Og husk at det alltid er lov til å spørre eller si fra hvis du lurer på noe eller er bekymret.

Også igangsatte fødsler pleier å ta tid

Det går aldri an å si nøyaktig hvor lang tid en igangsetting tar, siden det avhenger av hvordan man reagerer på de ulike metodene. Det vanligste er at det går litt raskere for flergangsfødende enn for førstegangsfødende. Det pleier å ta maks tre døgn pluss rundt et døgn etter at selve fødselen har startet.

Egentlig er det ikke så stor forskjell på en igangsatt fødsel og en som starter spontant, men siden man vanligvis må være på sykehuset hele tiden under en igangsetting, kan det tære på tålmodigheten. I de tidlige fasene av fødselen pleier man jo vanligvis å være hjemme, og jo lenger man er på sykehus, jo mer tid føler man gjerne at fødselen tar. Å ha noe å fordrive tiden med anbefales på det sterkeste. Det er også lurt å være mentalt innstilt på at det er snakk om forberedelser, og ikke om en fødsel. Da kan det bli litt lettere å se tilbake på fødselen og tenke at den ikke varte like lenge som dere var på sykehuset.

Faktasjekket av Karin Johansson, autorisert jordmor