Inseminasjon og hjemmeinseminasjon

Det kan være mange grunner til at man må ty til inseminasjon for å bli forelder. Det kan for eksempel handle om par som etter mange forsøk ikke har lyktes med å bli gravide, eller om regnbuefamilier eller enslige kvinner som ønsker seg barn. Felles for all inseminasjonsbehandling via helsevesenet er at man først må ha gjennomgått en fertilitetsutredning. Noen velger imidlertid hjemmeinseminasjon, som altså ikke har noe med det offentlige helsevesenet å gjøre.

Hva er inseminasjon?

Inseminasjon er en form for assistert befruktning som kan hjelpe de som ønsker å bli gravide. Det finnes grovt sett to ulike typer inseminasjon: med sæd fra donor eller med sæd fra partner.

Hvordan fungerer inseminasjon på en klinikk?

Inseminasjon på en klinikk kan foregå på to ulike måter, enten med partnerens sæd eller med donorsæd. Donorsæd kan brukes i flere ulike situasjoner, for eksempel hos par av samme kjønn, hos enslige kvinner eller hos barnløse par som ikke har eller kan bruke egen sæd – for eksempel hvis mannens sæd har for dårlig kvalitet, eller hvis man har en kjent risiko for å føre videre en alvorlig arvelig sykdom.

Inseminasjon med partnersæd

Hvis et par ikke har blitt gravide på naturlig måte og fertilitetsutredningen tyder på at inseminasjon kan være en mulighet, kan man få hjelp med å inseminere partnerens sæd. Det finnes ulike metoder for det. Enten får man «bare» hjelp med å føre inn sædceller ved åpningen til livmorhalsen – såkalt intracervikal inseminasjon (ICI). Det gjøres i forbindelse med eggløsning og minner ganske mye om den naturlige måten å bli gravid på (minus selve samleiet), men metoden ser ut til å ha større sjanse for å føre til graviditet enn tidsbestemt sex. Dette regnes som den enkleste formen for inseminasjon, men stiller også høyere krav til kvaliteten på sæden og egglederne.

Det finnes også en mer avansert metode: intrauterin inseminasjon (IUI). I motsetning til ved ICI velger man her ut de beste sædcellene, vasker dem og fører dem helt inn i livmoren under eggløsning. Det gjør at sædcellene kommer nærmere egget, og at sjansen for befruktning øker. Denne metoden pleier man å velge hvis sædcellene er trege, eller ved uforklarlig barnløshet. Ofte supplerer man inseminasjonen med at den som skal bære frem barnet, får hormonbehandling for å stimulere eggløsningen og utvikle flere egg.

Inseminasjon med donorsæd

Selve inseminasjonen av donorsæd foregår på samme måte som når man bruker partnersæd. Men det kreves en annen form for mentale forberedelser med tanke på at man – hvis forsøket lykkes – kommer til å vente barn med gener fra en ukjent person. Blant annet må man ha snakket med en psykolog på forhånd. Det kan være greit å være klar over at donoren alltid er anonym for forelderen eller foreldrene. Men hvis barna ønsker det, vil de i voksen alder ha rett til å finne ut hvem det er, og oppsøke donoren.

Hvem kan få inseminasjon gjennom helsevesenet?

Første steg for å få inseminasjon via helsevesenet er å gjennomgå en fertilitetstutredning. Det kan man få enten man er enslig kvinne, lesbisk par eller mann og kvinne i et forhold. Personen som skal insemineres, må selvsagt også ha en livmor og mulighet til å bli gravid.

For at staten skal dekke utgiftene til utredningen, gjelder vanligvis også følgende:

• Den som skal bære frem barnet, må ikke være over 40 år.
• Paret må ha bodd sammen og hatt et stabilt forhold i minst to år.
• Ofte krever man at den som skal bli gravid, ikke har for høy BMI.
• Man må ikke være frivillig sterilisert (i likekjønnede forhold gjelder det bare den som skal bli gravid).

Hva er hjemmeinseminasjon?

Hos regnbuefamilier og enslige som har skaffet seg en sæddonor, er hjemmeinseminasjon en nokså vanlig måte å bli forelder på. Hjemmeinseminasjon inngår ikke i det offentlige helsetilbudet. I stedet kjøper man nødvendig utstyr selv, og det er ikke helsepersonell til stede under inseminasjonen. Men det er det jo heller ikke når folk flest blir gravide.

Husk at ved hjemmeinseminasjon regnes sæddonoren som juridisk forelder sammen med den som bærer frem barnet. Det betyr at det offentlige kan kreve en farskapstest for å fastslå hvem den biologiske faren er. Sett dere derfor inn i de juridiske aspektene ved hjemmeinseminasjon før dere setter i gang.

Hvordan gjøre en hjemmeinseminasjon?

Ved en hjemmeinseminasjon bruker man en sprøyte eller slange som man kjøper selv på nettet. Så fyller man den med sæd og fører den så langt inn i skjeden som mulig. Det beste er om den som gir og den som tar imot sæd, befinner seg på samme sted. Sædkvaliteten blir nemlig raskt dårligere hvis sæden skal fraktes, særlig hvis den kommer i kontakt med luft eller utsettes for temperaturforandringer. For å øke sjansene kan det være lurt å planlegge flere forsøk i forbindelse med eggløsning. En annen ting som kan hjelpe, er at den som tar imot sæden, ligger rolig en stund etterpå, med rumpa litt høyt. Det reduserer nemlig mengden sæd som renner ut. Så er det bare å vente og la kroppen ta seg av resten. Omtrent tre uker etter inseminasjonen pleier man å kunne se på en graviditetstest om man har lyktes.

Forskjellen mellom inseminasjon og IVF

Både IVF og inseminasjon er former for assistert befruktning. Den store forskjellen er at ved IVF skjer selve befruktningen utenfor kroppen i et prøverør. En mye mer avansert metode, altså. Ved inseminasjon fører man i stedet sæd inn i den som vil bli gravid – og befruktningsprosessen skjer inne i kroppen.

Hva er sjansene for å bli gravid med inseminasjon?

Det er flere ulike faktorer som påvirker sjansen for å bli gravid gjennom inseminasjon. Det kan for eksempel være identifiserte fertilitetsproblemer eller alder – det er som regel vanskeligere å bli gravid jo eldre man er. Men hvis en fertilitetsutredning viser at man har gode forutsetninger for å bli gravid, pleier man å si at sjansen for å bli gravid etter en sæddonasjon er rundt 15–20 prosent. Ved inseminasjon av partnersæd ligger sjansen på rundt 15 prosent per menssyklus, noe mindre hvis sædkvaliteten er lav.

Faktasjekket av Karin Johannson, autorisert jordmor