ADHD og autisme

Små barn kan være impulsive og bråkete, urovekkende stille eller noe midt imellom. De kan i perioder kreve mye tålmodighet og utvikler seg trinnvis. Men iblant kan et barns atferd være så vanskelig å håndtere at hverdagen knapt fungerer. Da kan man mistenke at barnet har en nevropsykiatrisk funksjonsvariasjon i form av ADHD eller autisme. Utredning og ekstra hjelp blir vanligvis aktuelt først i skolealderen, men det finnes barn som får en diagnose langt tidligere.

Nevropsykiatrisk diagnose

Å få en diagnose betyr ikke at barnet er sykt, eller at det er noe feil. Det handler ganske enkelt om å beskrive vanskelighetene og forklare hvorfor det føles så slitsomt. En diagnose kan gi foreldrene verktøy til å håndtere hverdagen, og den kan gi barnet hjelp til å blomstre og være seg selv. Særlig ved mistanke om autisme pleier man derfor å understreke at tidlig diagnostisering er en fordel. For at man skal foreta en utredning av ADHD eller autisme hos barn og stille en såkalt nevropsykiatrisk diagnose, må barnets vanskeligheter medføre alvorlige problemer i hverdagen.

Det er viktig å huske på at personer som har denne typen diagnoser, kan være ekstremt begavede på enkelte områder, og i riktige omgivelser er det ikke sikkert de har problemer i det hele tatt. For enkelte kan det føles som en superkraft, når de etter hvert finner verktøyene for å håndtere det som skaper problemer. For foreldre kan det imidlertid være vanskelig å tenke så positivt når hverdagen er preget av problemer eller bråk.

ADHD hos barn

Man regner med at cirka hvert tjuende barn har ADHD (attention deficit hyperactivity disorder). ADHD kan man ikke vokse av seg. Problemene fortsetter ofte inn i voksen alder, men hos de fleste pleier de å bli mindre, siden man som voksen har lært seg å forstå og håndtere dem bedre. ADHD har flere årsaker. Blant annet kan det være arvelig.

Det finnes ingen enkel test som kan gi svar på om et barn har ADHD. Utredningsprosessen er kompleks og består av flere deler, siden ADHD arter seg på ulike måter. Hvis det er alvorlige problemer i hverdagen, foretar man en grundig utredning med intervjuer av personer som er i kontakt med barnet, psykologiske tester og medisinske undersøkelser. Ut fra disse fastslår man om barnet har ADHD.

At barnet har problemer med bestemte ting, kan være symptomer på ADHD. Her er noen vanlige eksempler på tidlige tegn:

• Oppmerksomhet. Det er vanskelig for barnet å konsentrere seg – selv i korte perioder – og å sitte stille, lytte eller ta imot instrukser.
• Impulskontroll. Barnet reagerer uten å tenke seg om og har hyppige humørsvingninger.
• Hyperaktivitet. Det sosiale samspillet med andre barn blir aldri helt harmonisk. Leken er ukonsentrert og blir ofte avbrutt.

Ulike typer ADHD

ADHD kan opptre på ulike måter og finnes i tre ulike former:

• kombinert type
• uoppmerksom type
• hovedsakelig hyperaktiv/impulsiv type

Før gav man barn diagnosen ADD hvis de ble lett distrahert og mistet konsentrasjonen. I dag kaller man det i stedet ADHD uoppmerksom type – noe som enklest kan beskrives som ADHD uten hyperaktivitet.

Det man særlig i Sverige har kalt DAMP (deficits in attention, motor control and perception), er også et gammelt begrep som er byttet ut. Nå beskriver man det som en slags ADHD som også omfatter problemer med enkelte bevegelser. Noen har i tillegg vanskelig for å tolke syns-, hørsels- og følelsesinntrykk. I stedet for DAMP snakker man i dag om ADHD i kombinasjon med diagnosen DCD (developmental coordination disorder).

Uansett hva barnets problemer består av, har dere alltid rett til å oppsøke hjelp. Fastlegen, helsestasjon eller PPT kan eventuelt henvise dere videre til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Barnet skal kunne få ekstra støtte i barnehagen hvis det trengs. Det kan for eksempel være behov for en voksen som styrer leken eller hjelper til med rutiner og struktur. Hvordan omgivelsene og en selv møter et barn med ADHD, har mye å si.

Det kan også skje at et barn med ADHD-problematikk etter noen år ikke lenger oppfyller kriteriene for diagnosen.

Autisme hos barn

Autisme er en nevropsykiatrisk funksjonsvariasjon som blant annet innebærer at barnet har vanskelig for å forstå og tolke omverdenen.
Hvis du synes det er vanskelig å få ordentlig kontakt med det lille barnet, begynner du kanskje å mistenke at barnet er autist, og lure på om det finnes en test for autisme hos barn. Det kan være greit å vite at det hos babyer og veldig små barn er vanskelig å konstatere autisme med sikkerhet. Men det finnes symptomer du kan se etter.

Fra 18 måneders alder kan tidlige tegn på autisme være at barnet

• ikke reagerer på navnet sitt
• ikke har øyekontakt med deg på samme måte som andre barn
• ikke leker «late-som-lek», for eksempel at en kloss er en bil
• ikke peker på ting for å få deg til å se på dem

Senere er det vanlig at et barn med autisme viser symptomer som at det

• har sen eller manglende tale- og språkutvikling
• leker på en annen måte enn andre barn, særlig med harde ting og ofte på en lite variert måte – de kan for eksempel sitte lenge og snurre på hjulene på en leke
• reagerer annerledes på uventede lyder eller lave lyder
• beveger seg på en litt uvanlig måte – for eksempel gynger, går på tå eller vifter med armene
• har en spesiell interesse eller fascinasjon for en bestemt lek eller aktivitet
• blir frustrert over forandringer, hvis rutiner endres eller ting i hjemmet bytter plass
• har vanskelig for å forstå underforståtte budskap («Kan du åpne vinduet?» kan for eksempel tolkes som et ja/nei-spørsmål i stedet for som en oppfordring. Derfor er det bedre å si «Åpne vinduet, er du snill!» til et barn med autisme.)

I tillegg er det viktig å huske på dette med personlighet og utviklingsfaser. Noen barn kan ha mange av disse symptomene uten å være autister. Men hvis dere er bekymret, bør dere ta kontakt med helsestasjonen, PPT eller fastlegen. Helsestasjonen skal også ha nevropsykiatriske funksjonsvariasjoner i tankene når de vurderer barnets utvikling. Så selv om det er du som forelder som kjenner barnet ditt best, kan være godt å vite at det ikke bare er ditt ansvar å oppdage eventuelle problemer.

Diagnosen autisme stilles oftest når barnet er mellom fire og fem år, men man kan vanligvis se symptomer på autisme allerede når barnet er mellom to og tre år. En tidlig diagnose er ofte viktig for å kunne hjelpe barnet med lek og kommunikasjon, og for at man selv og omgivelsene skal kunne forstå barnet bedre. Studier viser at i underkant av 1 prosent av befolkningen i Norge har en eller annen form for autisme. Men såkalte autistiske trekk blant barn antas å være betydelig mer utbredt. Årsaken til autisme er uklar, men også her spiller arv inn. Autisme er vanligere blant gutter enn blant jenter.

Cirka halvparten av alle barn som har autisme, har også en eller annen form for intellektuell funksjonsnedsettelse. For barn med autisme er det viktig med faste rutiner i kjente omgivelser – både hjemme og i barnehagen. Bestemte typer pedagogikk kan være til hjelp for barnet. Hvis et barn med autisme har normal eller høy intelligens, pleide man tidligere å kalle det for høytfungerende autisme, og iblant fikk disse barna diagnosen Aspergers syndrom. I dag har man gått bort fra diagnosen Aspergers syndrom, og i stedet bruker man bare diagnosen autisme sammen med graden av alvorlighet.

Uansett problemer eller diagnoser er det viktig å huske på at alle barn er unike og fortjener best mulig støtte ut fra sine forutsetninger.

Faktasjekket av Tova Winbladh, autorisert psykolog