Adopsjon – å adoptere et barn

Ved å adoptere får voksne som ønsker seg barn mulighet til å bli foreldre. I tillegg får barna mulighet til å oppleve kjærlighet og trygghet. De fleste adopsjoner som gjennomføres er såkalte internasjonale adopsjoner. Det innebærer å adoptere barn fra utlandet. Denne adopsjonsprosessen kommer vi snart tilbake til. Adopsjon innenfor samme land er mer uvanlig.

Adopsjon i Norge

Iblant blir barn adoptert innenfor landets grenser. I de fleste slike tilfeller har foreldrene en relasjon til barnet fra før. De vil kanskje adoptere samboerens barn eller et barn de er fosterforeldre til. Hvis man ønsker å adoptere et stebarn, må man sende søknad til Bufetat (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet). Når det gjelder fosterbarn er det fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker som avgjør adopsjonssaken. Barnet får selvsagt også mulighet til å si sin mening – ut fra alder og modenhet. Er barnet 12 år eller eldre må også hen samtykke i adopsjonen. En annen ting det er greit å vite når det gjelder adopsjon, er at den biologiske forelderen må samtykke i adopsjonen og si fra seg foreldreansvaret. Det eneste unntaket er hvis det ikke er mulig, for eksempel på grunn av sykdom.

Internasjonal adopsjon – hvor begynner jeg?

Å adoptere et barn fra et annet land er en lengre prosess. Det første man må gjøre er å bli medlem av en av de godkjente adopsjonsorganisasjonene i Norge. Man kan være medlem i mer enn én organisasjon, men man kan bare sende inn én søknad.

Helt fra starten av bør man være innstilt på å være tålmodig, siden adopsjonsprosesser ofte tar lang tid. Det er umulig å anslå nøyaktig hvor lang tid – det kommer an på hvilket land man adopterer fra – men ofte tar det flere år. Noe som kan bidra til at adopsjonen går raskere, er hvis man er villig til å ta imot et barn som er litt eldre eller har spesielle behov. Det kan for eksempel være snakk om barn som har en medfødt skade, sykdom, funksjonsvariasjon eller forsinket utvikling. I Norge har vi jo ofte gode muligheter til å tilby støtte eller behandling til barn som trenger det i deler av livet eller gjennom hele livet.

Hvor mye koster det å adoptere et barn?

Kostnaden for å adoptere et barn varierer, men er vanligvis mellom ca. 210 000 og 240 000 kroner. Det dekker blant annet administrative kostnader og gebyrer i både Norge og opprinnelseslandet. I tillegg kommer utgifter til reise og opphold når man henter barnet. Når barnet har kommet til Norge, får foreldrene statlig adopsjonsstøtte. Den tilsvarer grunnbeløpet i folketrygden (1G), som er rundt 100 000 kroner.

Kan par av samme kjønn og enslige adoptere?

Ja, både enslige og par av samme kjønn har lov til å adoptere. I Norge stilles det ingen krav til at en familie må se ut på en bestemt måte. Det kan imidlertid være andre krav i landet man ønsker å adoptere fra. Hvis man er enslig og vil adoptere, er det som oftest enklere for enslige kvinner enn for enslige menn. Noen land, men slett ikke alle, godtar at par av samme kjønn får adoptere.

Hva er aldersgrensen for å få adoptere?

Mange lurer på om det er en øvre aldersgrense for å få adoptere. En slik grense er ikke fastsatt – det kommer fremfor alt an på hvor gammelt barnet er. Det man er opptatt av er at aldersforskjellen ikke må være for stor. Aldersforskjell er derfor noe myndighetene i både Norge og opprinnelseslandet tar hensyn til.

Adopsjonsprosessen trinn for trinn

Hvordan går man frem for å adoptere et barn? Først og fremst må man altså bli medlem av en organisasjon som formidler adopsjon fra utlandet, og få en såkalt formidlingsbekreftelse fra organisasjonen. Prosessen for internasjonal adopsjon ser omtrent slik ut:

1. Valg av land og adopsjonsorganisasjon
2. Adopsjonsforberedende kurs og søknad om forhåndsgodkjenning
3. Adopsjonssøknad
4. Tildeling av barn
5. Hentereise
6. Hjemme med barnet

1. Valg av land og adopsjonsorganisasjon

Som blivende adoptivforelder får man ikke velge barn, men man kan velge opprinnelsesland og omtrentlig alder på barnet. Alle land har egne adopsjonslover og stiller ulike krav til søkerne. Det er derfor lurt å ta en titt på adopsjonsorganisasjonens hjemmeside for å lese mer om landene og hvilke krav de stiller. De ulike landenes lover og regler påvirker ofte både kostnader og ventetider. Det er derfor vanskelig å si hvor lang tid adopsjonen vil ta, og hvor mye den vil koste.

2. Adopsjonsforberedende kurs og søknad om forhåndsgodkjenning

Når man har fått formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonen, kan man melde seg på et adopsjonsforberedende kurs. Deretter kan man søke Bufetat om å bli godkjent for adopsjon fra utlandet. Dette kalles forhåndssamtykke. Videre utarbeider Bufetat en sosialrapport med en vurdering av de blivende adoptivforeldrene. Man får for eksempel ikke lov til å adoptere hvis man har kriminelt rulleblad. Vurderingen handler om alt fra bomiljø, egen oppvekst og helsetilstand til motivasjon for å adoptere. Den omfatter flere samtaler med de som vil adoptere, både hjemme hos dem og i Bufetats lokaler. Når Bufetat har gitt forhåndssamtykke, kan adopsjonssøknaden sendes til utlandet.

3. Adopsjonssøknad

Når Bufetat har gitt forhåndssamtykke og man har valgt land, er tiden endelig kommet for å sende inn adopsjonssøknaden. Dette er det adopsjonsorganisasjonen som gjør. Hvor lang tid den videre prosessen tar avhenger av hvilket land man adopterer fra. Det er vanlig at det tar 1–2 år, men det kan også gå raskere eller ta lengre tid.

4. Tildeling av barn

Etter det mange opplever som en uendelig lang ventetid, får man vite hvilket barn man kan få bli forelder til. Hvor mye informasjon man får om barnet kan variere. Det er likevel vanlig å få vite alder, kjønn samt fysisk og psykisk helse. Som oftest får man også et bilde eller to av barnet.

Hvis det skjer endringer i foreldrenes økonomiske, sosiale eller helsemessige situasjon som kan ha betydning for adopsjonsprosessen, må de melde fra til Bufetat om dette.

5. Hentereise

Hvordan hentereisen foregår og hvor lenge den varer varierer fra land til land. Noen land krever også flere reiser. Adopsjonsorganisasjonen kan informere om hva som gjelder for det aktuelle landet. De kan også hjelpe til med å planlegge hentereisen.

6. Hjemme med barnet – alt det praktiske

Så snart som mulig etter ankomst til Norge må foreldrene bestille time ved et skattekontor for å melde barnets flytting til Norge. De må også kontakte helsestasjonen på hjemstedet for å få gjennomført helseundersøkelser, vaksiner og alt annet som småbarnsforeldre trenger hjelp med. Når meldingen om flytting til Norge blir godkjent, vil barnet få et brev med fødsels- og personnummer i posten adressert til sitt opprinnelige navn.

Å bli forelder gjennom adopsjon

Å adoptere et barn er en lang og ofte emosjonelt krevende prosess. Noen bestemmer seg for å adoptere etter å ha gjennomgått IVF-behandling og den følelsesmessige berg-og-dal-banen det kan innebære. Man bør være innstilt på at det å vente barn er overveldende – uansett hvor barnet kommer fra.

Å tilpasse seg til rollen som forelder når barnet har kommet er dessuten like krevende med adoptivbarn som med biologiske barn. Den første tiden kan være vanskelig, og avhengig av barnets alder kan man støte på ulike utfordringer. Barn kan for eksempel være redde, sinte og urolige, og det viktigste er å gi mye trygghet og kjærlighet. La det ta tid, og ikke glem å passe på deg selv. Å bli forelder er nemlig en stor omstilling. Husk at det er hjelp å få på helsestasjonen, hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) og hos andre som har adoptert og vært i en lignende situasjon.