close

Føle tilknytning til barnet i magen

For barnet er tilknytningen viktig for å overleve, men hvordan fungerer det egentlig når en blivende forelder utvikler følelsesmessige bånd til barnet i magen?

Vi har snakket med psykolog Tova Winbladh om dette med følelser for babyen i magen, blant annet når man kan regne med at de oppstår, og hvorfor de eventuelt ikke gjør det.

For et barn er tilknytning til en voksen nødvendig for å overleve. Men hva skjer når foreldre føler tilknytning til barna sine – til og med før de er født? Hvilke mekanismer snakker vi om, og har de noen evolusjonsmessig funksjon?

Etter hvert som barnet i magen vokser og fødselen nærmer seg, pleier de fleste blivende foreldre å få en relasjon til barnet, selv om de ikke har truffet ham eller henne ennå. Sånn er det ofte også for foreldre som venter på et adoptivbarn.

Iblant snakker vi om prenatal tilknytning, og da mener vi den følelsesmessige relasjonen som foreldre skaper til et ufødt barn. Dette begrepet er imidlertid litt misvisende, siden tilknytningen oppstår hos barnet, ikke hos foreldrene. Barnet i magen kan ikke føle tilknytning ennå, men foreldrene kan definitivt føle nærhet til barnet også før det blir født.

Foreldre forberedes også på andre måter på å ta imot barnet sitt og gi det omsorg. Identiteten og selvfølelsen kan endre seg litt når fødselen nærmer seg, og noen blir ekstra følsomme og skjøre. Kombinert med ømhet for barnet bidrar dette til å gjøre det enklere for foreldrene å gi barnet omsorg og kjærlighet når det kommer. Her er kroppen og psyken smarte og forbereder oss på den viktige oppgaven som venter.

Er det vanlig å ikke ha sterke følelser for det ufødte barnet?

Det tar tid å utvikle en relasjon til noen, og når man ikke får møte ham eller henne, tar det enda lengre tid. I begynnelsen og midten av svangerskapet er det vanlig å ikke føle noe spesielt for selve fosteret, men man kan likevel lengte etter livet som forelder. Mot slutten av svangerskapet blir alt mer konkret, og barnet kan kommunisere med bevegelser. Da pleier de fleste å føle ømhet og varme for det ufødte barnet.

Men iblant skjer det andre ting man må fokusere på mens man er gravid, eller kanskje er man veldig bekymret eller har det følelsesmessig tøft på andre måter. Hvis det er tilfellet, kan det hende at man ikke føler noe for det ufødte barnet mot slutten heller. Det kan til og med hende at følelsene er negative. Iblant kan det være vanskelig å forestille seg at barnet er et eget individ, før det blir født. Noen kan dessuten være så fokusert på selve fødselen at det kan hindre dem i å føle noe for barnet.

At du ikke føler noe spesielt for barnet under svangerskapet, trenger på ingen måte å bety at du ikke kommer til å føle noe for barnet etter at det er født! Det er mange foreldre som har opplevd at følelsene for barnet kom først etter fødselen, eller kanskje først etter noen uker eller måneder. Det går også fint for barnet. Man kan nemlig være en kjærlig og nærværende forelder selv om man ikke føler en veldig sterk relasjon til barnet i starten.

Hvis følelsene for barnet i magen er … nøytrale. Er det noe jeg kan gjøre for å bli mer følelsesmessig forberedt?

Utfordringen med følelser er at det er vanskelig å styre dem med viljekraft. Det kan til og med ha motsatt effekt: Jo mer du prøver å styre og påvirke følelsene dine, jo mer låser de seg. Derfor er det vanligvis nytteløst å tenke på hva du burde føle, og ha dårlig samvittighet for at du ikke gjør det. Alle har sin egen indre psykologiske verden, og vi reagerer derfor ulikt på det vi opplever i livet.
Hvis du snart skal bli forelder, men ikke føler noe for barnet som skal komme, kan det derfor være lurt å prøve å senke kravene til deg selv og hva du bør føle.

I stedet kan du prøve å forberede deg best mulig mentalt på å bli forelder. Det er lurt å la jobb og andre krevende ting ta minst mulig plass når det nærmer seg fødselen. Iblant trenger man litt tid uten krav og stress for å kunne fokusere på det store som skal skje. Har du stor arbeidsbelastning, kan det ta overhånd og gjøre at du føler deg uforberedt når babyen kommer. Det kan også hjelpe å forberede praktiske ting til babyen og få en følelse av at du har kontroll på situasjonen, selv om det kanskje oppleves som vanskelig og skremmende rent følelsesmessig. Å re opp en seng til babyen og vaske små klesplagg kan gjøre det hele mer virkelig og bidra til å forberede deg mentalt.

I tillegg er det veldig lurt å snakke med noen om hvordan det føles. Hvis du gjør det, oppdager du kanskje at du ikke er den eneste som har disse følelsene, og det kan være veldig beroligende å få sette ord på eventuell frykt og bekymring. Du kan for eksempel snakke med partneren din, venner, foreldrene dine eller en fagperson. Ting vi går rundt og tenker på, men ikke snakker om, kan vokse seg større og mørkere enn de hadde trengt å bli. Husk dessuten at din bekymring for at du føler for lite for barnet, faktisk er et tegn på at du har omsorg for barnet og en relasjon til det.

Mer synes ikke jeg du trenger å tenke på! Når babyen kommer, sørger den sannsynligvis selv for at foreldrene umiddelbart eller etter en stund blir stormforelsket og omsorgsfulle. Det kan du stole på!

Hva er din opplevelse, Tova, er det slik at den som ikke bærer frem barnet, vanligvis kommer senere i gang med omsorgsprosessen?

Jeg vil si at det kommer an på. Jo mer engasjert man er i svangerskapet, jo mer likestilt blir man i måten relasjonen til og omsorgen for barnet utvikler seg på. Men selvsagt har man et lite forsprang når man flere ganger om dagen får en fysisk påminnelse om at babyen er der. For en blivende forelder som ikke er gravid, kan det iblant gå flere dager uten at man tenker på barnet, og da havner man iblant litt i bakleksa under svangerskapet.

Men etter at barnet er født, vil jeg si at det hovedsakelig er individuelle forskjeller som avgjør hvor raskt man opplever et følelsesmessig bånd til barnet. Det gjelder både de foreldrene som har vært gravide, og de som ikke har vært det. Det er andre faktorer som betyr mer enn om man har hatt barnet i magen sin eller ikke.

Pleier det å være forskjell på det første og det andre barnet når det gjelder å få i gang omsorgssystemet?

Vi mennesker blir ofte mer avslappet og rolige i en situasjon der vi kan se for oss hva som skal skje. Mange flerbarnsforeldre opplever nettopp det når de venter sitt andre barn. Da er man allerede trygg i foreldrerollen, og man vet hvordan en fødsel foregår, og hvordan man tar seg av et nyfødt barn. Den kunnskapen pleier å gi en ro som iblant kan gjøre det lettere å skape et følelsesmessig bånd til barnet i magen. Med det første barnet er alt så ukjent, og det fører ofte til bekymring. Derfor kan det være vanskeligere å slappe av og la følelsene slippe til.

Man kan imidlertid også oppleve at det andre svangerskapet går mye raskere, og at man ikke rekker å fokusere på barnet i magen på samme måte som man gjorde under det første svangerskapet. Man er tross alt småbarnsforelder og har fullt opp med hverdagen og det første barnet. Det kan føles litt trist, og noen er redde for at de ikke er godt nok forberedt til det andre barnets fødsel. Det pleier imidlertid ikke å være fare for det. Når babyen blir født, føler man nemlig raskt både kjærlighet og omsorg, siden disse følelsene har ligget latent og ventet under svangerskapet.

Det har oppstått en feil, prøv på nytt senere.
Laster inn ...