Utviklingstrinn hos barn

Småbarnstiden er en konstant berg-og-dal-bane. For både foreldre og barn. Barnets fysiske og mentale utvikling går kjempefort, og for foreldrene kan det være vanskelig å henge med. Dessuten er det menneskelig å ville ha en forklaring på hvorfor ting skjer. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi har hengt oss opp i dette med barns utviklingstrinn. Men hva sier egentlig forskningen?

Skjer barns utvikling i trinn?

I mange år har det vært populært å snakke om utviklingstrinn i forbindelse med barns utvikling. Teorien kommer primært fra boken (og appen) «The wonder weeks» av Hetty van de Rijt og Frans Plooij. Der beskriver de utviklingstrinn som spesifikke perioder der et barn gjør store fremskritt i sin kognitive utvikling – noe som skal føre til en tydelig forandring i barnets atferd.

Forskningen på og den vitenskapelige støtten for denne teorien er ikke entydig. Noen studier tyder på at det kan finnes perioder med rask utvikling i et barns liv – men forskerne er langt fra enige om at disse utviklingstrinnene henger sammen med bestemte aldre, eller at de gjelder for alle barn. Det man med sikkerhet vet, er at barns utvikling snarere er en veldig individuell prosess. Det stemmer at store deler av barns utvikling skjer i en bestemt rekkefølge. For eksempel må barnet kunne balansere hodet før det kan lære seg å sitte, osv. Men det varierer veldig når barn befinner seg på de ulike utviklingstrinnene. Alle barn er jo unike og utvikler seg i sitt eget tempo. Det finnes altså ikke noe utviklingsskjema som basert på antall leveuker kan forutse hvordan nettopp din baby vil oppføre seg ved en bestemt alder. Med andre ord er det du som forelder som har best forutsetninger for å forstå hvorfor barnet ditt oppfører seg som hen gjør – og ikke en app eller en bok.

Problemer med å fokusere for mye på utviklingstrinn og utviklingssprang

For en sliten og rådvill forelder kan det være en trøst å få høre at en krevende periode i barnets liv skyldes at hen befinner seg på et bestemt utviklingstrinn. Kanskje oppleves situasjonen da som mer håndterlig og lettere å takle. Men det medfører jo også en viss risiko ved at man ikke prøver å finne ut hva det egentlig er barnet reagerer på. Når et barn plutselig forandrer seg og ser ut til å være i ubalanse, er det ikke alltid så mye å gjøre med det. Men ofte går det likevel an å forstå hva barnet trenger, hvis man undersøker situasjonen litt nærmere. Å analysere barnet og omgivelsene gir oss foreldre mye mer informasjon om situasjonen enn vi får fra teorier om utviklingstrinn. Hva ser det ut til at barnet reagerer på? Hva trenger hen mer eller mindre av? Bruker hen mer energi enn til vanlig? Har babyens søvnbehov endret seg? Eller har det skjedd noe spesielt i barnets liv? Er barnet utsatt for påkjenninger som tapper hen for energi? Når ser det ut til at barnet har det best? Dette er eksempler på spørsmål man kan stille seg når en liten krabat reagerer kraftig på livet og begynner å oppføre seg annerledes enn før. Og nettopp denne individuelle analysen – med fokus på ett konkret barn – er faktisk nyttig både i småbarnsårene og i resten av barnets oppvekst.

Sensitive utviklingsperioder

Selv om utviklingen ikke følger et bestemt tidsskjema, dukker det på veien fra hjelpeløst spedbarn til selvstendig skolebarn (og etter hvert tenåring) med jevne mellomrom opp perioder der barnet påvirkes av alt som skjer i kropp og sjel. I slike faser kan barn bli ekstra sinte, labile, sutrete eller berørt på andre måter. Ofte begynner de også å oppføre seg på nye måter, eller de går tilbake til en type atferd de egentlig har vokst fra. Og det er ikke det minste rart – faktisk skjer akkurat det samme med oss voksne når vi i perioder er ekstra følsomme eller stresset. Iblant kjenner vi rett og slett ikke igjen oss selv, og det vi da trenger, er omsorg og forståelse fra våre nærmeste.

Hvordan støtter man barnas utvikling?

De aller fleste foreldre er veldig interessert i barnets utvikling. Det er utrolig spennende å se et spedbarn vokse opp og bli en egen person. Man vil følge med på det som skjer, og selvsagt gjøre sitt beste for å styrke og støtte barnet i utviklingen. Heldigvis er det ikke så komplisert som mange tror. Man trenger for eksempel slett ikke holde oversikt over og stimulere riktige ting til riktig tid. Slik fungerer ikke menneskets utvikling. Den er nemlig robust, solid og ganske selvgående. Hvis miljøet rundt barnet er greit nok, vil hen utvikle seg kjempebra i sitt eget tempo.

Faktasjekket av Tova Winbladh, autorisert psykolog