Partneren min vil ikke ha barn

Når partneren ikke vil ha barn – en vanlig, men vanskelig situasjon

Å ha ulike meninger om det å få barn er en situasjon mange havner i, men som få snakker åpent om. Kanskje fordi den er så følelsesladet. Og det er nettopp det som gjør situasjonen så vanskelig, for det finnes ingen mellomting. Enten får man barn – eller så får man ikke barn. Det går liksom ikke an å møtes på halvveien.

For begge parter kan alternativet innebære en sorg. Den som vil ha barn, risikerer å måtte gi slipp på en livslang drøm og en forestilling om fremtiden. Den som ikke vil, kan føle at barn vil innebære å gi avkall på frihet, trygghet eller livet slik det er nå. Uansett handler det ofte om å miste noe som føles viktig. Det er derfor spørsmålet kan gjøre så vondt for begge parter.

Ønsket om å få (eller ikke få) barn er sjelden bare et praktisk spørsmål. Det henger sammen med større tanker om mening, identitet og hvem vi ønsker å være. Hvem er jeg hvis jeg aldri blir forelder? Hva betyr familie for meg? Hvordan har jeg sett for meg livet mitt? Slike spørsmål dukker fort opp, selv om du aldri før har satt ord på dem.

Parterapeuter pleier å beskrive nettopp spørsmålet om barn som en konflikt der begge har drømmer – men av ulik type. Det handler ikke om at noen har rett eller feil, men om ulike ønsker i livet. Da trengs det omtanke, ærlighet og iblant litt tid for å forstå hva som føles riktig.

Hvorfor har vi ulikt syn på familie og barn?

Synet vårt på familie og barn formes av erfaringene og verdiene våre samt av hva som skal til for at vi skal oppleve livet som meningsfylt. Ofte ligger det mye mer bak enn et enkelt ja eller nei.

Synet på barn henger ofte sammen med hvilke livsverdier vi opplever som viktige. For noen står familie, omsorg og samhørighet i sentrum. For andre er frihet, selvstendighet, jobb eller interesser viktige deler av identiteten. Ingen av disse drivkreftene er mer riktige enn andre, men de fører til ulike forestillinger om fremtiden.

For mange er spørsmålet om barn dessuten dypt eksistensielt. Et barn kan symbolisere mening, fremtid og kjærlighet – mens det for andre fremkaller sorg over det de risikerer å måtte gi avkall på. Når man ser det, blir det lettere å forstå hvordan to personer som elsker hverandre, likevel kan ha ulikt syn på nettopp dette spørsmålet.

Partneren min vil vente – men jeg vil ha barn nå

Når den ene vil ha barn nå og den andre vil vente, blir tid en sentral del av konflikten. Det handler ikke lenger bare om vilje, men om bekymring, fremtid og følelsen av å ikke være i synk.

For den som lengter etter barn, kan venting føles som en stadig større påkjenning. Tanker om alder, kropp og muligheter i fremtiden kan medføre bekymring, særlig når man vet at fertiliteten endrer seg med årene. Viljen til å ta steget nå handler derfor ofte både om lengsel og om frykt for at tiden skal gå fra en.

Partneren som vil vente, kan imidlertid oppleve situasjonen helt annerledes. Når venner begynner å bli foreldre, kan den som ønsker seg barn, føle seg utenfor. Den andre får kanskje bekreftet at livet med småbarn ikke føles riktig akkurat nå – eller at det må være tid til noe annet først.

I forholdet oppstår det da lett en dragkamp. Den som vil ha barn nå, blir mer stresset, og den som vil vente, føler seg presset. Da kan det være avgjørende å snakke om hva «å vente» egentlig betyr. Snakker man om en eller annen gang i fremtiden eller om noe konkret man må få gjort først?

Å fortsette samtalen over tid, uten å kreve raske svar, kan redusere presset og hjelpe begge med å føle seg hørt – selv om spørsmålet fortsatt er vanskelig.

Jeg vil ha flere barn, men partneren min synes det er nok

Når spørsmålet handler om flere barn, ser situasjonen ofte litt annerledes ut. Da har man allerede en felles historie som foreldre, og det gjør følelsene mer sammensatte. For selv om begge elsker barnet sitt, kan man oppleve foreldrerollen ulikt.

For den ene har livet med barn kanskje blitt den viktigste delen av tilværelsen, noe som gir mening og som man gjerne vil bygge videre på. For den andre kan overgangen ha vært tyngre enn ventet. Kanskje har det tatt lengre tid å finne tilbake til seg selv, forholdet eller hverdagen. Noen bekymrer seg for at enda et barn vil kreve for mye – eller for at forholdet ikke tåler nok en omstilling.

Det er også vanlig at prioriteringene i livet forandrer seg med tiden. Det som føltes selvfølgelig før, gjør kanskje ikke det lenger. Selv om ingen av dere har feil, kan det likevel medføre sorg, frustrasjon og en følelse av å ikke møtes.

I slike situasjoner kan det hjelpe å stoppe opp og snakke om hvordan dere har opplevd foreldrerollen så langt. Hva har vært fint, hva har vært vanskelig – og hva vil et barn til bety for hver av dere? Å prøve å forstå hverandres opplevelser, i stedet for å overtale hverandre, kan åpne for samtaler som føles mindre låste.

Slik kan spørsmålet om barn påvirke forholdet

Når spørsmålet om barn forblir uavklart i lengre tid, kan det begynne å påvirke forholdet. Ikke nødvendigvis i form av store krangler, men i det stille. Samtalene blir forsiktigere, dere unngår enkelte temaer, og det kan føles vanskeligere å nå frem til hverandre på samme måte som før.

Det er vanlig at den som vil ha barn, inntar rollen som pådriver og forsøker å snakke, forklare og finne løsninger. Samtidig kan partneren som ikke vil, eller ikke er klar, begynne å trekke seg unna for å slippe å føle på presset. Da oppstår det fort et mønster der den ene krever svar, og den andre rygger unna. Ingen vil såre den andre, men begge kan likevel føle seg alene.

Når spørsmålet om barn blir for vanskelig, er det også fare for at man feier det under teppet, eller at det oppstår konflikt med en gang spørsmålet blir tatt opp. Det kan medføre at det blir mindre nærhet og mindre rom for glede, lekenhet og intimitet. Ikke fordi kjærligheten har tatt slutt, men fordi noe viktig mellom dere ikke får ta plass.

Å forstå dette mønsteret kan være et første steg i retning av å motvirke det. For det begge parter som oftest har til felles, er frykten for at forholdet skal ta slutt, eller for å ta en beslutning som vil prege resten av livet.

Hvordan diskuterer man det å få barn uten å skape konflikter?

Samtaler om barn vekker ofte sterke følelser, og det er fort gjort å havne i en låst situasjon. Men det finnes måter å snakke på som kan redusere presset og gjøre det enklere å lytte til hverandre.

• Skape trygghet ved å holde spørsmålet varmt.
  Det betyr ikke at dere må snakke om barn hele tiden. Tvert imot kan det iblant hjelpe å bestemme dere for når dere skal ta opp spørsmålet. Å bli enige om tid, sted og rammer for samtalen kan virke rigid, men det skaper ofte ro. Da vet begge at ingen unngår spørsmålet – og at det ikke trenger å dukke opp i affekt.
• Snakke om følelser, ikke bare beslutninger.
  Prøv å sette ord på hvilke følelser spørsmålet vekker hos dere, ikke bare hva dere vil eller ikke vil. Under overflaten finnes det ofte både frykt, lengsel, sorg, bekymring og usikkerhet. Når følelsene får lov til å ta plass, blir samtalen ofte mindre låst.
• Lytte for å forstå, ikke for å svare.
  Prøv å lytte uten å formulere motargumenter samtidig. Hva er det partneren din frykter? Hva lengter hen etter? Iblant kan det hjelpe å speile det du hører, ved å si noe sånt som: «Det jeg hører når du forteller, er …» Det kan gjøre at den andre føler seg sett, selv om dere er uenige.
• Godta at dere kan ha et nært forhold selv om dere er uenige.
  At dere har ulike syn på det å få barn, sier ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på forholdet. Dere kan elske hverandre dypt og likevel være på ulike steder akkurat nå. Å våge å snakke åpent om det som er vanskelig, viser ofte mer omtanke enn å prøve å unngå temaet.

Det finnes ingen perfekte samtaler i et spørsmål som berører så mye. Men en samtale som preges av nysgjerrighet, tålmodighet og respekt, kan gjøre at dere føler dere mindre alene i det som er vanskelig – selv om dere ikke har klare svar ennå.

Når kan kompromisser fungere – eller ikke fungere?

Å få barn, eller la være, er et spørsmål det er vanskelig å inngå kompromisser om. Det finnes ingen gyllen middelvei, og uansett hva dere bestemmer dere for, innebærer det at en av partene må gi slipp på noe som betyr mye. Å våge å innse det kan være smertefullt, men det er også en viktig del av å ta spørsmålet på alvor.

Til syvende og sist handler det ofte om å stoppe opp og tenke over hva slags fremtid du kan leve med over tid, selv den ikke ble helt slik du hadde tenkt. For noen par fører disse samtalene til en ny felles retning. Hos andre vokser det frem en taus, men tydelig erkjennelse av at dere faktisk har ulike livsverdier og drømmer. Det er et vanskelig veivalg og ingenting å ta lett på, men valget kan også romme omtanke og respekt.

Når alt kommer til alt, er det et spørsmål som fortjener tid, varsomhet og selvrespekt. Det har dessuten verdi både å lytte til din egen lengsel og å møte den du elsker, med kjærlighet.