close

Fosterdiagnostikk

Mange blivende foreldre ser frem til ultralydundersøkelsen. Når man får se babyen i magen, føles det hele ofte mer virkelig. Rutinemessig ultralyd er den vanligste formen for fosterdiagnostikk. Men iblant er det også behov for andre undersøkelser for å sjekke at fosteret vokser som det skal, og for å avdekke eventuelle avvik.

Ultralyd for gravide er den delen av fosterdiagnostikken de fleste kjenner til. Men også KUB og NIPT er vanlig. Da gjør man en grundigere undersøkelse for å finne ut mer om barnet. Det kan være vanskelig å holde styr på alle forkortelsene, men husk at du alltid kan spørre jordmoren eller fastlegen hvis det er noe du lurer på. De kan fortelle mer om de ulike metodene innen fosterdiagnostikk, hvordan de fungerer, og hvilke svar de kan gi.

Ultralydundersøkelse

Ultralyd er den vanligste undersøkelsen og noe alle gravide får tilbud om mellom svangerskapsuke 17 og 19. Den viser hvor langt ut i svangerskapet du er, og hvordan barnet utvikler seg. Ultralyd er høyfrekvente lydbølger som sendes gjennom bukveggen og inn i livmoren. Det gjør ikke vondt. Iblant gjør man også ultralydundersøkelsen vaginalt, altså fra skjeden. Dette er mest aktuelt ved tidlig ultralyd.
Bildene undersøkelsen gir av barnet i magen, kan være to- eller tredimensjonale. De muliggjør grundig medisinsk observasjon, siden man kan se både bitte små detaljer og konturene av barnet.

På ultralyd kan man se følgende:

  • barnets størrelse
  • barnets hjerteaktivitet
  • hvordan svangerskapet utvikler seg
  • hvor langt ute i svangerskapet du er
  • hvor mange barn det er i livmoren
  • hvor mye fostervann det er
  • hvordan morkaken ligger i livmoren
  • om fosteret har alle vitale organer
  • om fosteret har synlige misdannelser

Det du får vite her, kan altså påvirke alt fra planleggingen av fødselen til hvor mange bilstoler du vil trenge. Iblant kan det være behov for enda flere ultralydundersøkelser, såkalte tilvekstkontroller, for å følge med på at barnet eller barna følger vekstkurven. Når det eventuelt skjer, avhenger blant annet av hvor du bor. Husk at en ultralydundersøkelse ikke gir alle svar, men hvis man oppdager noe som tyder på avvik, vil du få tilbud om ytterligere fosterdiagnostikk.

Er ultralyd farlig eller skadelig for barnet?

Siden ultralyd er høyfrekvente lydbølger, anbefaler Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet at fostre bare bør eksponeres for ultralyd hvis det har et medisinsk formål. Formålet kan for eksempel være å finne ut hvor langt ut i svangerskapet du er, eller å følge opp veksten til babyen. Det innebærer at man ifølge forsiktighetsprinsippet ikke bør ta opp film, ta bilder eller se etter tegn på fosterets kjønn hvis det ikke er medisinsk begrunnet.

KUB – kombinert ultralyd og blodprøve

En KUB-test består av to deler: Først tar man en blodprøve for å måle innholdet av svangerskapshormoner. Deretter gjør man en egen ultralydundersøkelse i uke 11–14 for å måle hudtykkelsen i nakken samt nakkefolden. Basert på resultatet av disse testene kan man beregne sannsynligheten for at fosteret har Downs syndrom, eller andre kromosomavvik.

Resultatet av en KUB-test sier bare noe om sannsynligheten og gir altså ingen sikre svar. Hvis KUB-testen viser økt risiko, kan du få tilbud om fostervanns- eller morkakeprøve. Om du får tilbud om KUB-test, avhenger blant annet av hvor gammel du er, men hvis det er viktig for deg, bør du ta det opp med jordmor eller fastlege.

NIPT – blodprøve som viser kromosomer

NIPT står for Non Invasive Prenatal Testing og består av en blodprøve som kan tas fra og med svangerskapsuke 10. Det er en pålitelig og risikofri test der man ser etter barnets DNA i blodet og undersøker om barnet har bestemte kromosomavvik. Ser man avvik, må du ta en morkake- eller fostervannsprøve for å få et endelig svar. Alle får ikke tilbud om NIPT, men testen kan for eksempel være aktuell etter en KUB-test som viser høy sannsynlighet for kromosomavvik. NIPT har i stor grad erstattet den eldre, og mindre presise, NUP-testen.

Fostervannsprøve

Hvis en tidligere test viser økt risiko for at fosteret har et kromosomavvik, kan man følge opp med en fostervannsprøve. Det foregår ved at legen stikker en tynn nål inn i livmoren og suger opp en liten mengde fostervann, som deretter analyseres. Denne prøven kan ikke gjennomføres før tidligst i svangerskapsuke 15. Den medfører dessuten noe økt risiko for spontanabort, omtrent 0,5–1 % risiko.

Morkakeprøve

Et alternativ til fostervannsprøve er morkakeprøve. Du får tilbud om det hvis du har en kjent arvelig sykdom, eller hvis det er stor sannsynlighet for at fosteret har et kromosomavvik. Siden en morkakeprøve kan gjennomføres allerede fra svangerskapsuke 11, anbefales det hvis legene mener det er viktig å få svar tidlig. Prøven tas på omtrent samme måte som en fostervannsprøve, og innebærer derfor også en viss risiko for spontanabort.

Hvorfor vil man vite?

Det er ulike grunner til at gravide ønsker fosterdiagnostikk, og det er helt opp til den enkelte. Hvis du får vite at alt er som det skal, gir det selvsagt en følelse av lettelse og trygghet. Men fosterdiagnostikk innebærer også risiko for at du må ta vanskelige valg hvis fosteret har en misdannelse eller et kromosomavvik. Kanskje er det viktig å forberede seg mentalt på at livet med barn ikke vil bli slik du hadde sett det for deg. Mange tenker at testene ikke spiller noen rolle, for barnet vil bli elsket uansett. Uansett er et viktig at du tar et valg du føler er riktig, for undersøkelsene er frivillige. Det kan være lurt å tenke grundig gjennom hva du vil vite, og hvorfor – og hvordan du kommer til å reagere hvis du ikke får den beskjeden du hadde håpet på. Du har rett til å få noen å snakke med – også som partner – hvis du er bekymret eller synes det er vanskelig å ta stilling til undersøkelser eller prøvesvar.

Faktasjekket av Karin Johansson, autorisert jordmor

Det har oppstått en feil, prøv på nytt senere.
Laster inn ...