Fødselens fire faser

Som blivende forelder er man selvsagt nysgjerrig på hvor lang tid fødselen kan ta, hvor vondt det vil bli, og hvordan det kommer til å være. Men dessverre er det umulig å gi klare svar på disse spørsmålene – hver fødsel er individuell og unik. Så du må rett og slett gi opp planleggingen og la naturen bestemme tempoet. Det vi vet helt sikkert, er at fødselen består av fire ulike faser som til sammen fører til at et barn kommer til verden.

De fire fødselsfasene

En fødsel er en prosess som man nå deler inn i fire ulike faser, basert på kroppens tilstand:

1. latensfasen
2. åpningsfasen/ aktiv fase
3. utdrivningsfasen
4. etterbyrdsfasen

Det kan være greit å vite at fødselen vanligvis tar litt lengre tid hos førstegangsfødende. Har du født barn før, vet kroppen hva den skal gjøre, og da går det som regel litt fortere. Den største tidsforskjellen ser man vanligvis i latensfasen: Latensfasen kan være 1 – 3 dager, opplevelsen av denne tiden varierer stort. En førstegangsfødende pleier å åpne seg cirka én centimeter i timen, fra man er i åpningsfasen/ aktiv fødsel, men det går som oftest raskere med det andre barnet. Et tidlig tegn på at latensfasen og fødselen er i gang, er den beryktede slimproppen: For noen oppleves det bare som økt utflod, mens andre får en hel slimklump i trusen. 

Latensfasen

Når du begynner å merke de første riene, er det latensfasen som er i gang. Da vet du at ni måneders venting og forventning begynner å gå mot slutten. I begynnelsen er riene svake, uregelmessige og ulikt lange. Er det første gang du venter barn, er det som regel denne fasen som tar lengst tid – det kan ta fra noen timer opptil tre døgn – mens kvinner som har født før, iblant hopper helt over denne fasen.

Riene kommer gradvis tettere – det er musklene i livmoren som jobber for fullt, mens livmorhalsen utvides og blir kortere. De første fem centimeterne pleier å ta lengst tid. Leddbåndene som holder beina i bekkenbunnen sammen, strekkes ut og strammes. Samtidig vil livmortappen bli mykere, begynne å peke fremover og bli flatere (eller kortere).

Under det meste av latensfasen er du hjemme. Det kommer til å gjøre vondt – mer og mer etter hvert som tiden går – men du bør prøve å slappe av. Du kan ta smertestillende legemidler med paracetamol. I tillegg hjelper Tens, varme og massasje. Når du merker at riene er i gang (regelmessige rier), bør du kontakte fødeavdelingen, slik at de er klar over det og kan planlegge det som skal skje når dere kommer dit. 

Åpningsfasen

På dette tidspunktet åpner livmortappen seg helt, slik at barnet kan komme ut. Den skal utvide seg til 10 cm, og nå begynner riene å bli kraftigere, lengre og mer regelmessige. I denne fasen er det som oftest godt å komme inn på fødeavdelingen, siden du kan trenge hjelp til å takle riene. Hvis fostervannet ikke allerede har gått, er det vanlig at det skjer omtrent nå. Mot slutten av åpningsfasen passerer barnets hode et sted i bekkenet som kalles spinae, og der det er ekstra trangt. Det er vanlig å føle et kraftig trykk mot bekkenet, og du kan bli kvalm. Enkelte kaster til og med opp.

På dette tidspunktet føler du kanskje at du mister kontrollen, og at nå får det være nok: Barnet kan bli der det er – jeg kler på meg og går hjem. Eller kanskje roper du at du vil ha narkose og vekkes når alt er over. Du blir sint, frustrert og irritert, siden smertene føles helt uhåndterlige. Partneren kan få passet sitt påskrevet. Det kan også jordmoren eller andre uskyldige personer i rommet. Det er helt normalt og helt greit! Prøv å puste, lytt til beroligende og støttende ord fra folkene rundt deg, og la jordmoren hjelpe deg med å finne styrken (for du klarer mer enn du tror) og energien du trenger i neste fase, som ender med at du får barnet i armene.

Utdrivningsfasen

Barnet jobber seg hele tiden nedover og utover. Og ved å veksle mellom ulike fødestillinger kan du hjelpe det på veien. Du trenger ennå ikke begynne å presse. Nå handler det mest om å prøve å gjøre det lettere – eller holde ut, hvis vi skal være helt ærlige – når barnet beveger seg nedover i fødselskanalen. Det er først når barnets hode trykkes mot bekkenbunnen, at du kan begynne å presse. Du kommer til å merke at tiden er inne, for nå endrer smertene karakter. Det føles som et kraftig trykk bak, som om du virkelig må bæsje, og kroppen svarer med å presse.

Hvor lenge du må presse for at barnet skal komme ut gjennom skjedeåpningen, avhenger av flere faktorer, for eksempel hvor mye krefter du har igjen, og hvor avslappet du er. Jordmoren er der for å støtte, veilede og fortelle når du bør presse litt ekstra. Når barnets hode har kommet ut, pleier det å ta én ri – eller kanskje to rier – før resten av kroppen følger etter. Denne fasen ender med livets mirakel: Barnet blir født, lungene fylles med luft, og dere kan endelig begynne livet utenfor magen sammen. Merkelig nok forsvinner nesten all smerte i det øyeblikket, noe de fleste som har født barn, blir både overrasket og lettet over.

Etterbyrden

En stund etter at barnet har kommet ut, er det morkaken som løsner og støtes ut. Det skjer ved at livmoren trekker seg sammen, og det føles som om det kommer enda en ri. Jordmoren følger med på når det skjer, og sier til deg at det er på tide å presse ut morkaken og fosterhinnen. Disse pressriene kommer imidlertid til å føles som en bagatell sammenlignet med det du nettopp har vært gjennom. Når morkaken løsner fra livmorveggen, begynner det å blø der den har vært festet. Jordmoren kommer til å kjenne og trykke på magen og sjekke at livmoren trekker seg ordentlig sammen. Deretter blir morkaken undersøkt, for man vil være sikker på at hele har kommet ut. Hvis det er rester igjen i livmoren, kan det nemlig føre til infeksjoner og blødninger senere.

Når fødselen er over, kontrollerer jordmoren underlivet ditt og syr igjen eventuelle rifter. Det gjøres alltid med en eller annen form for bedøvelse. Hvis det er snakk om en større rift, vil det være en fødselslege som syr den igjen. Når det er gjort, får du dusje, skifte til rene klær og ha en koselig stund for å nyte det magiske som nettopp har skjedd: Et barn er født, og dermed også en familie.

Faktasjekket av Cecilia Kleven, autorisert jordmor.