Til deg som har fødselsdepresjon

Nyt tiden. Det går så fort. Alle disse eldre kvinnene med sine tindrende smil og oppfordringer om å nyte. 

Jeg nøt ingenting. Jeg følte meg som et svart hull.

Mens andre beskrev den umiddelbare kjærligheten de hadde følt til barnet etter fødselen, følte jeg det som om jeg hadde fått en fremmed i huset. En fremmed som jeg intuitivt elsket og ville beskytte. Men like fullt en fremmed. Som jeg hadde ansvaret for. Som krevde alt av meg. Tiden min, kroppen min, forholdet mitt.

Jeg husker jeg gikk rundt og tenkte at det hadde vært deilig å bli syk. Alvorlig, livstruende syk. Bli innlagt, dullet med. Og en kort stund – eller kanskje helst en lang stund – ikke ha noen som trengte meg. Jeg forstod ikke at jeg faktisk var syk. At det er forskjell på å være trøtt og utmattet og å føle seg slik jeg gjorde.

I dag snakkes det så mye om utfordringene ved å få barn. Derfor skal det også mer til før vi forstår at det iblant handler om mer enn bare en stor omstilling.

Hvis du er det minste nedfor, bør du fortelle det på helsestasjonen. Les om fødselsdepresjon og symptomer på det. Vær ærlig mot deg selv, og innse alvoret.

Tilstanden din har ingenting å gjøre med evnen din til å være forelder. Den gjør deg ikke svakere eller dårligere. Den gjør det bare vanskeligere å være forelder.

Jeg bad til slutt helsestasjonen om hjelp. For meg førte det til psykologsamtaler og antidepressiva. Det forandret alt.

Det kan være vanskelig å være forelder, men det er også helt utrolig. Hvis du ikke ser de positive sidene, er det et tegn på at noe ikke er som det skal. Ikke på at du ikke er god nok som forelder.

For det er du.