Ved å fortsette å bruke denne hjemmesiden godkjenner du bruken av cookies. Du kan lese mer om det her. 

Slik snakker du med barnet om sengevæting

– Et barn som synes det er plagsomt at han eller hun tisser i sengen, skal likevel kunne leve akkurat som sine jevnaldrende. Det må de voksne sørge for. Og snakk åpent og ærlig med barnet, sier Tryggve Nevéus, universitetslærer og barnelege. 

Ja, hvordan snakker man egentlig med barn om sengevæting for å være en best mulig støtte? Og må sengevæting egentlig være plagsomt?
Tryggve Nevéus er medlem av Svenska Enuresakademin. Han har jobbet som barnelege i snart 20 år og gitt mange barn og foreldre råd om sengevæting.

-       Når man snakker med barn, må man alltid være åpen og dessuten lytte til barnet. En god grunnregel er å ikke behandle sengevæting som en hemmelighet. Det er alltid best at andre voksne vet om situasjonen, slik at også de kan gi støtte ved behov.

Kanskje fortelle bestevennen om det
Når han selv snakker med et barn, pleier han å råde barnet til å fortelle bestevennen om problemet.

– De som jeg har snakket med, og som har tort å gjøre det, sier at de ikke har blitt ertet etterpå, og at det føltes godt. 
Han forteller at han har flere solskinnshistorier om barn som har tort å fortelle en venn om sengevætingen. 

Snakk åpent med barn
En gang han ledet et forskningsprosjekt og snakket om sengevæting på en skole, rakte en en gutt plutselig opp hånden og fortalte at han fortsatt tisset på seg. 

– Min første tanke var "Oi sann ... han forteller det til hele klassen."
Men det viste seg at det gikk bedre enn Tryggve fryktet. Da han fortsatte å snakke om sengevæting, var det to gutter til som torde å rekke opp hånden. De fortalte at også de tisset på seg om natten iblant. 
 – Jeg mener ikke å si at det alltid er optimalt å fortelle det til hele klassen, men vanligvis godtar barn det man forteller åpent og ærlig.

Tenk over når det passer å snakke om problemet og gjøre noe med det
Hvis barnet ennå ikke synes det er problematisk å tisse på seg, skal man som voksen avvente. Barna begynner som regel å tenke over det selv når de er fem–seks år gamle. Kanskje fordi de sammenligner seg med venner eller søsken: "Hvorfor har ikke lillesøster bleie når jeg må ha det?". Eller: "Hvorfor tisser ikke vennene mine på seg?"

– Man kan begynne å definere sengevæting som et problem når et barn på fem år fortsatt tisser på seg om natten – men vi begynner ikke med behandling før barnet er seks år. Medisinsk sett kalles det heller ikke sengevæting før barnet har fylt seks år, sier Tryggve.

Det er viktig for barnet å vite at flere har samme problem 
Han forteller også at det er viktig å fortelle barn som har problemer med sengevæting, at de ikke er alene. Problemet er faktisk vanligere enn man tror.
– Hvis det er snakk om en sjuåring, er det sannsynligvis minst ett annet barn i klassen som har samme problem. Det kan det være godt for barnet å vite, sier Tryggve. 
Det er også viktig å fortelle barnet at hvis sengevætingen oppleves som plagsom, finnes det effektiv behandling og teknikker som nesten alltid virker.
– Snakk med barnet om hjelpemidler, og la barnet prøve hva som fungerer best når det gjelder madrasstrekk, bleier eller pysjamas.

Ingen har skyld i problemet
Hans viktigste råd til deg som er forelder til et barn som tisser på seg, er å ikke føle skyld. De fleste foreldre vet nå at sengevæting sjelden har sammenheng med psykiske problemer, og aldri handler om trass eller dårlig oppdragelse. Likevel kan man være redd for hva andre skal tro.
– Det er ikke mammas feil, det er ikke pappas feil, og det er ikke barnets feil. Det er et problem som skyldes søvnforstyrrelser, urinblærens funksjon og/eller urinproduksjonen. De fleste vokser det av seg. Og det er hjelp å få, sier Tryggve.

Dessuten er det jo slik at hvis dere som er foreldre vet noe om årsakene til sengevætingen, kan dere avdramatisere problemet – og da kan barnet også gjøre det.

Forfatter

Libero
Det har oppstått en feil, prøv på nytt senere.
Laster inn ...