Ved å fortsette å bruke denne hjemmesiden godkjenner du bruken av cookies. Du kan lese mer om det her. 

 

Liten hjelp å få. med lang forklaring.

Da jeg fødte gitt det ganske traumatisk egentlig. jeg startet dagen med å stå opp halv seks men sånn ellers slappet jeg av som normalt.   etter en lang dag var det på tide å ta natta, men NEEEEEEEEEIIIII  da.    startet med veer klokka ett, men tenkte dette kanskje var litt vanlig mage vondt, men etter seks minutter kom ett knip til, og en til og en til..alle med ca 6 min mellomrom.  Da ringte jeg Kongsvinger sykehus for å høre, og de ba meg vente litt, evt ta en paracet for å dempe det litt, men om det ikke roet seg, skulle jeg ringe igjen....   ventet ca 30 min og ringte igjen med klar beskjed om at NÅ kommer jeg til sykehuset....   luftet hundene, pakket tingene og satte meg i bilen...   min samboer begynnt nok å bli litt stresset på dette tidspunktet. herfra gikk det en snau time før vi var fremme på sykehuset, og herfra måtte vi finne natt inngangen. da dette var gjort og vi endelig kom opp på føden, tok jordmor en titt og sa OI...  tenkte ikke noe mer på det. hun gikk ut og kom tilbake ti minutter etterpå. da fulgte spørsmålet; har du tenkt noe på smertelindring??   ja, selvfølgelig hadde jeg tenkt på det..  i sånn ca to sekunder rett etter at jeg fant ut at jeg var gravid, men ellers ikke stresset med svangerskapet i det hele tatt. så hun fikk svar; tja...   jeg gjør som du anbefaler jeg...   og tilbakesvaret kom ganske fort; Ja, da anbefaler jeg sterkt at du tar epidural. ok tenkte jeg. og ut forsvant hun igjen...  det gikk nå så kjapt mellom riene at jeg knapt husket å puste innimellom. deretter ble jeg flyttet til fødestua, etter en knapp halvtime på sykehuset.  jordmor tittet på meg igjen og sa det snart var på tide.. ble koblet opp til monitorene og fikk lystgass, og den første gangen gikk fint, følte meg litt full bare, neste rie skulle jeg prøve igjen, men denne gangen fikk jeg panikk, jeg fikk liksom ikke puste, men jordmor sa jeg burde prøve igjen. så den tredje gangen så jeg på maska til lystgassen og ble uvell. litt klaustrofobi tror jeg.. med dette forsvant jordmor igjen, og etter litt kom legen og jordmor for å sette epidural. dette gikk lett og funket veldig bra...  etter litt kom jordmor og tok vannet mitt og deretter skulle jeg presse.    men da oppstod det ett problem. en hudflik ting som gjorde det vanskelig for babyen å komme i fødselskanalen. så da måtte jeg prøve å stå mens jordmor skulle holde den vekk på en eller annen måte. dette gikk jo heller ikke selvfølgelig. opp i senga igjen og fortsette å presse. hadde på dette tidspunktet hatt en eviglang rie, der den ene sluttet, startet den andre.. etter ca fem minutter, piper det i den ene monitoren og jordmor løper ut. ikke mange sekundene etter kommer jordmor inn igjen, etterfulgt av en lege og tre sykepleiere....  hjerte rytmen til babyen falt drastisk. her hadde det jo vært fint med en forklaring, men det var jo kanskje litt dårlig med tid. legen fant fram en vakum pumpe for å få dratt ut babyen. dette gjorde noe så himlande vondt at språket mitt nok ikke var av det peneste...  legen sa press og jeg presset...  han sa press og jeg presset....  nå begynnte tiden å renne ut. så legen sa; nå må du ta i alt du kan...  og jeg svarte; hva f**n tror du det er jeg driver med???...  og på det presset gikk det. ut kom babyen.. som var helt blå. de klipte navlestrengen og løp ut med babyen. jeg hadde revnet masse og de hadde klipt med litt også så jeg ble liggende lenge for å sys. etter litt over en time kom jordmor inn igjen med babyen og fortalte at vi hadde fått ei lita jente. hun ble lagt på brystet mitt, men det eneste jeg klarte å tenke på var å få henne vekk. jeg visste det var galt, men det var bare det jeg følte. ingen fortalte meg hva som hadde skjedd med meg og babyen før på kvelden igjen, da jeg nesten endelig hadde sovnet...  jeg hadde da fått babyen inn på rommet.. jeg ble da fortalt at hun ikke pustet da hun ble født og hadde hatt lite oksygen, men etter en time++ i kuvøse pustet hun bra igjen. vi var på sykehuset fra fredagen ca 03.00 om natta, fødsel klokka 09.00 til søndag morgen klokken 11.00ca jeg skulle egentlig ikke få dra hjem, men siden jeg ble rastløs av å være der, gikk det greit. jeg og min samboer pratet sammen og vi begge hadde samme følelser ang fødsel...  det virket som om noe manglet, vi hadde liksom ikke noen følelse til ungen, og følte liksom ingenting for babyen annet enn at hun var vår...  vi skjulte disse følelsene for alle. vi likte liksom ikke å prate om det. det tok omtrent fem-seks mnd før jeg begynnte å få følelser for babyen. og etter 8mnd følte jeg meg som en faktisk mamma. det jeg lurer litt på er oppfølgingen...  hva skjedde egentlig? hvorfor ble ingenting forklart ordentlig? hvorfor var det ingen som stilte spørsmål? er det ingen som skal ha noen form for oppfølging?? var det fødselsdepresjon eller var det noe annet, og i såfall     HVA????   er det noe galt med meg? er det normalt med sånne følelser? hva? hvorfor? hvordan? hvem?                                                   sånn i etterkant har jeg i allefall en tanke helt klart for meg; TUSEN TAKK TIL DE INVOLVERTE PÅ SYKEHUSET for at dere reddet gullet mitt. hadde dette vært hjemme eller noe annet sted hadde nok hverdagen vår vært en annen.....

06.06.2012
bartender1987
bartender1987

Ingen svar ennå.

Det har oppstått en feil, prøv på nytt senere.
Laster inn ...