Slike ting er helt forferdelig å få vite om selv om de takler det bra/ bedre enn forventet. Ja barn er forskjellige. Men jeg kan uttale meg fra min side siden jeg mistet min far i ung alder, jeg kan vell si at jeg reagerte på en vanlig måte (stillhet, tanker og tårer) dei første ukene. Det gikk vell ikke opp for meg at han skulle være borte for alltid, trudde han skulle komme tilbake. Men det som er annerledes her er at jeg elsket å være med pappaen min, men her er situasjonen slik at hun ikke var så mye med moren sin - men barn har allikevell alltid behov for å snakke om følsene. Tideliger jo bedre! Det tok meg 5 år før jeg turte i heletatt å fortelle hvorfor jeg sleit, noe jeg selv ikke viste om. De beste rådene for å unngå vansker senere er at der tidelig begynner å snakke om mor, og at de er lov å gråte og vise følelser, og absolutt ikke snakk drit om moren. Håper det går fint :)

ja hun og pappaen reiser ned i begravelsen som skal være på onsdag.

Takk for svar. Vi fortalte dette til henne for en uke siden, d gikk bedre enn forventet om jeg kan si d sånn. Hun ble veldig lei seg med en gang, gråt mye de første par dagene men så har d roet seg. Jeg tror at d ikke har gått helt opp for henne enda, og at d vil komme sterkere reaksjon etterhvert som tiden går. Men hun ser nå hvem som er her for henne og som virkelig bryr seg, og d hjelper godt på. Vi vet ikke enda dødsårsaken, hun skulle obduseres. Men med tanke på det livet hun har levd så har vi våre mistanker om at hun står bak dette selv, og d er noe vi ikke vil fortelle dattera nå i såfall. Vi har fortalt at moren har vært syk en periode og at hun nå tilslutt døde pga d.

ja helt forferdelig. Vi har jo hatt mye trøbbel m denne personen, og hun har ikke akkurat vært flink å ta vare på sin datter som flere av dere sikkert har fått m dere. Men uansett, så er d moren, og jenta forguder henne og syns hun er verdens beste person. Så dette blir forferdelig trist og tungt for henne :(