Vanskelige følelser....synspunkter ønskes!
Hei på dere. Lenge siden jeg har vært innpå her nå :) Som noen av dere muligens husker, så har min mann en datter fra tidligere forhold som bor hos oss 95% av tiden. Hun har vært hos oss i 9,5 år, er nå 11 år gammel. Mor har rettslig krav på å ha henne 10 dager hver mnd, samt annenhver ferie osv. D som er greien, og har alltid vært, er at mor lager avtaler som de aller fleste ganger blir brutt i siste liten. Dette er jo selvfølgelig veldig sårt for jenta, min mann har tatt d opp m mora ørten ganger at hun ikke kan holde på slik, men hun driter i d.... Jenta vil ha mest mulig kontakt m mor, og d har hun via sms og tlf. (riktignok alltid jenta som sender sms/ringer først, så får hun svar etterpå fra mor.) Så kommer mine spørsmål og tanker rundt dette her... Jeg kunne veldig godt tenkt meg å adoptert jenta, ser på henne som en av mine allerede, i og med at jeg har vært her fra hun var 1,5 år gammel. Dette vil jo far og, men mor er ikke intr. Er det noen som vet om det går an å få adoptert mot mors vilje? Vi har ikke snakket med jenta selv om dette, så det er vanskelig å si hvordan hun vil reagere. Men jeg tror på sikt at hun ville fått d mye bedre med seg selv, fått mer indre ro om dere skjønner. Hun er mye dårlig med kvalme og magevondt, dette mener helsesøster har en klar sammenheng med uvissheten ang mor og avtaler. Syns virkelig ikke hun fortjener å leve slik som dette lenger! Hva tenker dere om dette, noen som har vært borti lignende?
Ja, hun har en sønn på 18-19 år også med en annen fyr. Han flyttet til sin biologiske far når han var rundt 10 år gammel.
må bare tilføye at sist moren laget avtale og brøt denne, så sa hun til min mann at hun så ikke helt problemet. Hun hadde jo bare sagt at hun kanskje skulle hente jenta, og mente at hun var såpass stor at d måtte hun tåle...Eh...hallo??!
takk for svar. Vi har som sagt ikke nevnt noe om adopsjon for jenta enda, men vurderer sterkt å gjøre d. Avtaler som blir brutt har som regel kommet via sms'er, så de er tatt vare på. Er ikke noe lett dette her, vil jo ikke nekte jenta å ha kontakt med moren, men på en annen side så er d kanskje d beste. D funker hvertfall dårlig slik d er nå, d er d ingen tvil om. Har sagt d før og sier d igjen, skjønner ikke hvordan en mamma kan avskrive sine egne barn på den måten! Og attpåtil så skjønner hun faktisk ikke at hun gjør noe gale. Huff...
barnevernet/familievernkontoret har allerede vært innvolvert uten at de har kommet fram til hvilke løsninger som er best. Syns de har gjort en elendig innsats så langt. Er så frustrert over hele greien. Får ta kontakt med de igjen å høre hva de tenker ang adopsjon mot mors vilje. Er for gale at en liten uskyldig jente skal bli ødelagt psykisk på denne måten her, det fortjener ingen!!
Hei!
Jeg har lest din historie og synes veldig synd at dere er endt opp i en slik situasjon. Jeg må si at jeg ikke har vært i en slik situasjon selv, men kjenner om en som har vært i en slik situasjon.
Det jeg kan rådet dere er å snakke med en sosionom/ barneværnet i første omgang . Det er barnet som først og fremst som vil været i fokuset og hva som er best for henne. Hun er 11 år, og vil kunne først bestemme hvem hun vil bo med når hun er 12 år. Dette er uavhengig av hva foreldrene vil. Men siden hun lengter etter moren sin og hun ikke gir den tiden, kan dere vurdere å søke hjelp av en tredje person. F.eks. familierådgiving. Dersom dere forklarer situasjonen kan de hjelpe dere å snakke med moren.
Adopsjon: Dette kan dere få hjelp av en advokat /Nav, men det er mye som spiller inn her fra deres side: Dere må muligens vise dere frem som 'godt nok stabile' til å ta vare på barnet. Det gjelder i alle områder som: boforhold, økonomisk osv.
Håper dette er noe til hjelp, og lykke til!
Mvh. Roshi :)