Plager,plager,plager og atter plager

Når jeg gikk gravid 2010-2011 gikk det helt greit fra juni til oktober 2010, da begynte marerittet med jordmor og sykehus. Var på en helt vanlig kontroll på helsestasjonen for å lytte til hjerteslagene til snuppa mi da jordmoren plutselig fikk for seg at noe var galt, ikke med barnet men med meg. Ble sendt direkte til sykehus å måtte gjennom kontroller etter kontroller, uke etter uke, like før jul ble jeg sendt hjem med beskjed om å lese meg opp på svangerskapsforgiftning for de mente jeg hadde dette, ingen som fortalte hva dette var eller noe.Men så bar det tilbake i romjulen, fikk avkreftet den såkalte svangerskapsforgiftningen og fikk heller beskjed om svangerskapsdiabetes, så da begynte man på endret kosthold(kjempeflott når det er jul å ikke få lov å spise julematen må jeg si!!!). Var på sykehuset til kontroll ca hver 10 dag,eneste positive var jo at vi fikk ultralyd hver gang og fikk se snuppa i magen, ca 1 mnd før termin fikk jeg beskjed om setefødsel men de skulle prøve å snu jenta rundt først før de bestemte seg for hva som skulle gjøres og hvor jeg skulle. Bor i Lofoten så å få føde på eget sykehus hvis noe er galt går ikke. Kom til timer for å prøve å snu barnet rundt og dette lyktes ikke, for min lille stae frøken  slo seg vrang slik at de ikke kunne fortsette forsøket pga fare for å brekke nakken hennes. Så jeg ble sendt hjem, leste att å frem i flere dager og bestemte meg for keisersnitt, så den 7 februar bar det avgårde til Bodø sykehus, noe som tok lang tid da jeg ikke rakk flyet pga en trailer som sperret veien i 2 timer, måtte kjøre 2 timer for å ta hurtigruten over fjorden. Den 8 februar klokken 9.06 kom vidunderet endelig til verden, hun var perfekt med sine 3430 gram og uviss lengde, grunnen til at lengden var uviss var for hun satt i magen min med fotene opp over skuldrene og hendene rett ut i siden. De lurte på om fostervannet hadde gått tidligere for hun hadde ikke noe fostervann men jeg hadde ikke merket noe, da kom det selvfølgelig noen å kunne fortelle at det var farlig om barnet ikke hadde fostervann for da kunne man risikere psykiske plager hos barnet.  Men pr i dag kan jeg si at selv om jeg har vært plaget med både det ene og det andre som kunne få dårlig utfall for barnet så har jeg altså ei frisk og sunn prinsesse som ganske straks er 1 år, hun både går og prater, prater så klart mye gresk enda men hun prater :)    Men etter dette svangerskapet har jeg fått litt skrekk, jeg tok nylig abort, ikke bare fordi jeg og samboeren ikke har mulighet til flere enda, men også fordi jeg nermest er redd for å gå gravid mer. Har bestemt meg for at den dagen jeg skal ha flere barn skal jeg minst mulig på kontroller, for jeg gikk nermest 50% av svangerskapet og fryktet for både barnet og mitt eget liv og jeg tror ikke det skal være slik for de fleste jeg kjenner som har barn synes det er både koselig og skikkelig stas å gå gravid.    Er det flere som har det slik der ute eller er det bare jeg som overdramatiserer alt i hodet mitt? Jeg hadde det jo supert i svangerskapet fram til i oktober, da ramlet kiloene på meg unna for unna (fra 65 til 99,6) og leger,jordmødre og alle andre skremte meg med både det ene og det andre. Jeg satt foran pcen å leste meg opp på alt som de fortalte meg og ble bare mer og mer redd for barnet mitt og meg selv.   Mvh Trine