Spontanabort

Hei! Jeg har nå vært en del av forumet i snart tre uker, og fant ut at jeg var gravid for snart fire uker siden. Jeg og mannen min var så heldige at vi ble gravid første måneden vi prøvde, men dette måtte selvfølgelig være for godt til å være sant. Vi spontanaborterte da jeg var 7 uker på vei, og jeg vil dele min historie i tilfelle det er flere her inne som har opplevd/opplever det. Jeg vil gjerne høre deres historie om dere ønsker å fortelle, og iallefall om dere har blitt gravid i ettertid! :) Forrige lørdag oppdaget jeg små mengder med brun utflod da jeg gikk på do (unnskyld hvis det blir litt TMI), men tenkte at det ikke nødvendigvis trengte å være noe galt siden jeg verken blødde noe særlig eller hadde smerter. Selv om du opplever brun utflod trenger ikke noe å være galt! :) På søndagen ble det derimot mye verre, jeg blødde nesten mer enn en normal menstruasjon på dag 1 og begynte å få smerter. Det var likevel først på mandagen det ble virkelig ille. Jeg hadde sterke menstruasjonssmerter, blødde MYE og med klumper, og på tirsdag er jeg nesten 100 % sikker på at jeg kjente at jeg spontanaborterte. Jeg har lest om kvinner som har sett barnet sitt inne i fostersekken da de spontanaborterte, så jeg nektet meg selv å se i frykt for hva jeg kunne komme til å se. Nå er det lørdag, jeg har mistet alle graviditetssymptomene jeg hadde, har ikke vondt i magen og blør nesten ikke i det hele tatt. Jeg har vært til legen og tatt to blodprøver med 3 dagers mellomrom for å se om HCG-nivået synker i blodet og venter på svar. Men det er ikke akkurat noe tvil.. Jeg trodde ikke det var så tungt emosjonelt å spontanabortere så tidlig, men jeg kjente veldig på savnet de første dagene etter og følte meg ganske "tom". Nå går det heldigvis bedre, jeg og mannen min hadde en herlig dag i går og vi gleder oss til å prøve igjen! Han er en så ekstremt stor støtte! Og det er jo ikke statistisk sett en større sjanse for at det samme skal skje igjen selv om det har skjedd en gang :)

18.10.2014
MomToBe93
MomToBe93

Så fint at du deler historien din! Vi opplevde det samme som dere. Gravide på første forsøk, overrasket og nesten med forventning om at "dette er for godt til å være sant..". I går( var 5+3) fikk jeg kraftige magesmerter, som endte med en ekstrem blødning. Ringte både mamma og svigermor, som rådet meg å ringe legevakten. Der møtte jeg ei fantastisk dame, som ga meg gode råd og god informasjon. Det som er verst er at jeg enda føler meg gravid. Enda murringer i magen, blødningen avtok iløpet av timer og gikk over til brunt blod, og brystene er fryktelig ømme. Mannen min og jeg tar med oss det faktum at vi kan bli gravide, og prøver å glede oss over det! 😊

27.07.2016
Frufidje
Frufidje

Kjære MomToBe93 - tusen takk for forbønner! Og gratulerer så mye med det lille mirakelet i magen din!!! Så deilig at det gikk bra med en gang igjen :) Det gjorde det også for broren min og kona hans etter at de mistet. Første forsøk etterpå, og hun var gravid igjen. Nå er den skjønne lille gutten allerede halvannet år og sjarmerer alle i senk 3 Vi satser på at det går like bra for dere også - bønner er sendt :)

Jeg er 12+1 på vei idag, og holder på å gjøre meg klar til den første kontrollen hos fastlege. Urinprøve, blodprøver og søknad om fødeplass står på agendaen. Kanskje mer også, men det finner jeg vel ut av etterpå ;)

18.11.2014
sangfugl13
sangfugl13

Åh, jeg føler så med dere alle her inne! Sangfugl13: Jeg er SÅ glad på dine vegne! Jeg skal be for både deg, barnet og mannen din! Masse lykke til!! :D Og jeg har en gledelig nyhet: JEG ER GRAVID IGJEN!! :D Vi lykkes allerede første måneden etter spontanaborten, legen sa at vi bare kunne prøve med en gang. Kroppen min tok seg av alt på egen hånd og jeg blødde kun i en uke. To uker etterpå hadde jeg eggløsning (ifølge symptomer og testresultatet på Clearblue ukeindikator), og jeg ble gravid. Det har bare gått 5 uker og vi er selvfølgelig veldig redd for å miste igjen, men vi velger å være glade, takknemlige og prise Gud for graviditeten i stedet for å bekymre oss! :) Kanskje lettere sagt enn gjort, hehe, men vi prøver! Denne gangen håper jeg at jeg blir mer kvalm enn forrige gang (da var jeg nesten ikke kvalm i det hele tatt), for sjansen er større for at det går bra om man er kvalm. Så alle bønner tas imot med takk! :D

18.11.2014
MomToBe93
MomToBe93

Takk for at dere alle deler historiene deres. Det er et vondt, følsomt og sårbart tema mange der ute ikke er villige til å snakke om. Man blir gjerne møtt med plattheter som "Jaja, da var det vel ikke meningen, da" "Dere får prøve igjen, da" eller "Ja, men det er jo helt vanlig". Da er det godt å kunne bli møtt med forståelse og empati her inne.

Mannen min og jeg begynte å prøve i september 2013 og ble gravide på første forsøk. Jeg kjente på kroppen at jeg var gravid allerede en uke etter eggløsning, og ti dager etter eggløsning var den første testen positiv. Alle de vanlige symptomene var på plass, sånn som oppblåsthet, ømme bryster, uren hud, hyppig vannlating, mens-lignende smerter, superluktesans og ikke minst kvalme. Jeg slet med å spise og drikke pga kvalmen, men vi nøt allikevel tanken på å bli foreldre.

For på grunn av en kronisk smertetilstand i rygg, nakke og bekken har vi vært nødt til å vente med å prøve til ryggoperasjoner og opptrening har vært unnagjort, og til jeg klarte å kutte ut alt av smertestillende medikamenter. Det vil si at vi har ventet i 12 år før vi begynte å prøve! Dermed gledet vi oss kanskje litt ekstra ;) Og vi bestemte oss derfor for å bestille en tidlig ultralydtime, slik at mannen min skulle få skjønne helt og holdent at han skulle bli far, og for å få se den lille så tidlig som mulig. Ultralyd ble bestilt til jeg skulle være 9+4 uker på vei.

Da jeg var 8+4 uker på vei forsvant kvalmen. Men alt annet føltes fremdeles likt. Magen var oppblåst, puppene ømme osv. Derfor priste jeg meg egentlig lykkelig for å være en av de heldige som fikk oppleve at kvalmen forsvant tidlig i svangerskapet. En uke senere var jeg ikke like glad..

Da vi møtte opp til ultralydtimen ble jeg stilt en del spørsmål rundt svangerskapet og symptomer. Jeg fortalte med et smil om munnen. Så var det tid for ultralyden. Det var ikke noe hjerteslag. Mannen min og jeg var i sjokk. Det sank ikke inn. Gynekologen var veldig fin og forklarte at utviklingen rett og slett hadde stoppet opp etter 8+4 uker, akkurat idet fosteret skulle begynne å bevege seg, og at det derfor var grunn til å tro at nervesystemet ikke fungerte helt som det skulle. Dermed tok naturen affære og ryddet opp i det som ikke var i stand til å leve utenfor kroppen min.

Ettersom jeg hadde gått en uke uten å begynne å blø, ble det bestemt at jeg dagen etter skulle dra til Ullevål for en utskrapning. Det var egentlig det verste av alt.. Ikke fikk jeg lov til å ha med meg noen, fordi jeg lå på oppvåkningen før jeg ble trillet inn også. Og da jeg ble trillet inn skrek og hylte jeg. Hjertet brast helt over å måtte ta avgjørelsen om å fysisk gå inn og fjerne det barnet vi hadde ønsket oss i så mange år. Heldigvis var de raske til å bedøve meg..

Da jeg våknet igjen fra narkosen var jeg bare tom. Tom og uendelig trist. Alt var vondt, både fysisk og mentalt. Og på vei ut fra sykehuset to timer etter inngrepet gikk det lykkelige nybakte foreldre forbi meg, trillende på de små miraklene sine.

De neste ukene var grusomme. Jeg gråt og gråt. Tok meg i å stryke meg over magen, bare for å bli minnet om at det nå var tomt der, til tross for at den fremdeles var oppblåst. Puppene var fremdeles ømme, men jeg tvang meg inn i push-up igjen for å prøve å tvinge meg tilbake til normalen igjen. Og jeg dro på fest så ofte jeg kunne for å døyve smertene og tenke på noen annet.

Vi bestemte oss for å prøve igjen så snart vi kunne, og det gjorde vi. Problemet var bare at min syklus nå var helt på bærtur. Det kunne gå åtte uker fra første mensdag til første mensdag, og blødningene kunne vare i opptil fem uker i strekk. I tillegg til dette, fikk jeg ingen utslag på eggløsningstester.

Verden forble trist, grå, mørk, vond og tom. Mannen min og familiene våre var god støtte, og jeg fikk høre deres egne historier om lignende opplevelser, som de ikke har delt før. Men uansett hvor mye de støttet og delte, følte jeg meg helt alene i den bunnløse sorgen. Og tanken om at jeg og min kropp nå var grunnen til at vi slet med å bli gravide igjen, var ekstra vond.

For vi fikk bekreftet dette. Mannen min er uforskammet viril - godt over gjennomsnittet for hans aldersgruppe. Jeg, derimot, har en kropp som nedprioriterer hud, hår, negler og hormoner for å takle de invalidiserende smertene jeg sliter med daglig..

Men gynekologen min nektet å gi opp. Hun skrev ut et hormonpreparat for å få kontroll på blødningen og et annet for at jeg skulle få eggløsning. Og så sa hun at dersom jeg da ikke hadde blitt gravid iløpet av 2014, var det på tide å tenke på prøverør.

Tiden gikk og blødningene ble kontrollerte. De kom fremdeles ikke oftere enn hver 6.uke, men de varte iallefall ikke lengre enn to uker av gangen nå. Men eggløsningstestene forble negative. Og som bivirkning til hormonpreparatene gikk jeg opp 15 kg i vekt. Nå skal det nevnes at jeg var ganske så tynn i utgangspunktet, men 15 kg på to måneder er mye, og det legger seg da på magen og rumpa. Dermed begynte spørsmålene å hagle - er du gravid?

Det er virkelig ikke gøy å måtte svare på det når det ikke er noe i verden du ønsker mer enn akkurat det å være gravid, men du sliter med å bli det!!! Nok en gang gråt jeg meg i søvn kveld etter kveld.

Jeg snakket med en av mine beste venninner om problemene vi hadde, og trodde jeg skulle bli møtt med forståelse og medfølelse. Den gang ei. Eller, det vil si - hun mente det sikkert godt, men for meg føltes det som kritikk direkte rettet mot meg. Hun sa "Du må bare slappe av, vet du. Slutt å tenke på å bli gravid og bare lev livet ditt. Legg planene fra deg og bare kos deg med mannen din. Da skjer det".. Og ja, jeg vet jo at stress gjør sjansen for å bli gravid mindre, men det er ikke bare bare å skulle legge tilside et så inderlig og basalt ønske. Og man blir jo ikke akkurat mindre stresset av at folk påstår at du stresser og at du må slutte med det!

Jeg ser at dette blir langt, og jeg skal slutte her. Men jeg vil avslutte med en positiv nyhet - vi klarte det! Mot alle odds og mot alle eggløsningstesters negative svar - jeg er nå gravid! Jeg er 10+6 uker på vei i skrivende øyeblikk, og huleboeren har både hjerteslag og kan bevege seg. På tirsdag blir det ny ultralyd for sikkerhets skyld. Men denne gangen er jeg fremdeles superkvalm og spysyk, så jeg regner med alt er i orden ;)

Jeg håper så inderlig at dere andre som har opplevd hvor altoppslukende hjærteskjærende grusomt det er å miste et barn (tårene mine triller fremdeles når jeg tenker tilbake ett år) får en enklere vei å gå når dere skal prøve igjen, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at det neste gang ender opp i et friskt og velskapt barn 3

Stor og varm klem fra meg.

10.11.2014
sangfugl13
sangfugl13

Føler veldig med deg. Tok en tidlig UL i dag og fikk beskjed om at jeg hadde fått en spontanabort. Fikk tabeletter for å sette igang av støtting av eggsekken. Skal på kontroll igjen til søndag. Jeg ville ha vært 14+6 i dag så dette er tungt. Er godt å se at andre som har vært igjennom dette også følte seg like knust som oss. Dette er viktig tema å snakke om fordi det er enklere å snakke med andre som har vært igjennom det samme enn med dem som er rundt oss.

30.10.2014
Weko91
Weko91

Hei

føler meg deg, har selv mistet to ganger,første gang i uke 7 og i uke 12. Den første var den verste og jeg sørget mye. Var en tur til legen da men det var ikke mye røst å få der. Har fått ny lege nå, heldigvis. Er gravid i uke 36 nå. Så det er håp? Men jeg torte ikke håpe før etter flere ultralyder. Holt det hemmelige i mange måneder. Så lykke til videre,og takk for at vi er flere selv om du er veldig ensom dær å da.

21.10.2014
ZKAM
ZKAM

Tusen takk for så gode svar, det varmer virkelig å vite at jeg ikke er alene om dette (selv om jeg vet at det statistisk sett skjer omtrent 50 % av alle kvinner på et eller annet tidspunkt).
Salma88, jeg er så glad for å høre at det gikk bra med deg og sønnen din! Jeg vet at Gud har kontrollen og at Han vet hva Han gjør, så vi ber og håper om at alt skal gå bra med oss og barnet neste gang :)
Ingvild_l, jeg skjønner virkelig det å savne å være gravid og å ha noe å glede seg til! Jeg føler at jeg nå må "begynne livet på nytt", hvis du skjønner hva jeg mener? Alle planer og drømmer må forandres, eller iallefall forskyves, og det kan være tungt nok i seg selv. Jeg har en skikkelig god og forståelsesfull lege (takk Gud!), og fikk høre at kroppen tok seg av alt på egen hånd så tidlig. Hun sa at vi kunne prøve igjen med en gang vi følte oss fysisk og emosjonelt klare for det, jeg måtte bare vente til jeg sluttet å blø. Det håper jeg stemmer, både jeg og mannen min sitter på pinebenken og venter på å få kunne hoppe til sengs igjen, haha :P Men jeg tenker å spørre om faren for infeksjon osv. for sikkerhetsskyld.
Wencath, så fantastisk at dere har fått et barn etter flere år med prøving! Jeg har stor respekt for par som dere som prøver lenge uten hell og som likevel står opp og møter en ny dag hver morgen. Så selv om jeg ikke kjenner deg, så er jeg virkelig glad på dine vegne! :)

19.10.2014
MomToBe93
MomToBe93

Heisann.. takker for at du delte din opplevelse med oss! Det er alltid kjedelig når noe sånt skjer, men det er viktig  ikke miste håpet!

Da jeg var 8 uker på vei, fikk jeg blødning, like stor mengde som mensen! Jeg hadde ikke vondt eller mensen smerter, men ble veldig urolig. Ringte legevakten, snakket med sykepleier (som ikke viste noen form for empati) hun var sikker på at det var starten på spontant abbort, og fortalte at jeg måtte ta det med ro. Dagen etterpå var det bare liten brun utflod-lignende flekk. Jeg tok kontakt med legen, der fikk jeg time hos turnuslegen, som fortalte at dette var tegn p spontant abbort, og jeg måtte "prøve"på nytt!!! Dette var veldig sårende! Jeg tok kontakt med legekontoret igjen og spurte om de evt kunne ta prøver eller noe da jeg fortsatt hadde brunt utflod og ingen smerter. Jeg fikk heldigvis kommet inn fort for ultralyd hos en annen lege. Da vi sjekket på ultralyd kunne vi se en liten hjerte slå!!!

 

Takker Gud for at jeg nå har en frisk sønn på 2 år!!

Alt skjer for en grunn, dette gjør oss sterkere! 

Ønsker deg all lykke til videre!

Salma

18.10.2014
salma88
salma88

Eg og mannen min har hatt noenlundesamme forløp som deg. Eg ble gravid med en gang vi prøvde, men barnet døde antagelig etter ca 8 uker. Eg merket derimot ingenting før etter 12te uke (så eg trodde faren var over). Da begynte eg å blø og fikk magesmerter. Tok to HCG blodprøver på mandag og onsdag i forrige uke som viste at eg ikke lengre var gravid. Barnet kom ikke ut av seg selv og eg tilbrakte forrige helg på sykehuset og måtte ta en utskraping.
Eg savner å være gravid og å ha noe å glede meg til til våren. Føler meg tom som du beskriver. Synes det er vanskelig å måtte vente på å kunne prøve igjen, pga infeksjonsfare etc. Regner med det vil gå greit å bli gravid igjen da, siden det gikk så lett første gangen. Og det gjør det nok for deg og. :)
Har du fått noen råd om når dere kan prøve igjen? Eg fikk høre så mye forskjellig på sykehuset.

18.10.2014
ingvild_l
ingvild_l

Jeg vet så alt for godt hva du snakker om i ditt innlegg. Før vi endelig, etter mange år fikk vår lille venn - var jeg gravid ca hver 4 - 5mnd. Det er lov å være trist etter nedturen.  - Spiller ingen rolle om spiren er bare noen uker når det går galt. Et ønsket barn er vondt å miste, uansett hvor tidlig. Jeg for min del, glemmer aldri allle de gangene vi gikk igjennom "den forbudte sorgen". Glden er ubeskrivelig stor nå som det for oss ordnet seg, og alt går bra med vennen som ble født for noen mnd siden. Viktig tema du tar opp, det burde vært mer åpenhet omkring spontanabort. Jeg for min del savnet å få lov til å sørge. - Ikke bare feie det "under teppet", og kjøre hverdagen videre som om ingenting var skjedd. Lykke til videre til dere, måtte det bli bra neste gang.

18.10.2014
wencath
wencath

Kommentaren er fjernet av forfatteren.

18.10.2014
wencath
wencath
Det har oppstått en feil, prøv på nytt senere.
Laster inn ...