Aller først gjør man en utredning for å utelukke at sengevætingen skyldes uoppdagede sykdommer som diabetes, forstoppelse eller urinveissykdom. Da kartlegger man barnets søvn-, mat- og toalettvaner.
Barnet må levere urinprøve
Iblant gjør man en såkalt urinstrømsmåling (flowmetri) for å sjekke hvor raskt urinen strømmer ut av urinrøret. Denne undersøkelsen avsluttes med ultralyd for å se om urinblæren har tømt seg helt eller om det er igjen urin der (såkalt residualurin).
Deretter avgjør legen i samråd med familien hvilken behandling som passer best: sengevætingsalarm (enuresealarm) eller medisin som reduserer urinproduksjonen om natten. Begge disse behandlingstypene er forholdsvis enkle og effektive.
Gi barnet støtte
Uansett behandling er det viktig at man som forelder fortsetter å støtte barnet ved å ikke gjøre sengevætingen til et stort problem, samt ved å sørge for regelmessige rutiner for mat, drikke og toalettbesøk. Se artikkelen med ekspertens tips.
Det er viktig å ikke gi barnet skyldfølelse når det tisser i sengen, og fokusere på de nettene som barnet faktisk holder seg tørt. Om mulig bør du hjelpe barnet med å "trene opp" hjernen til bevisst å kjenne igjen følelsen av å være tissetrengt. Det kan du gjøre ved å stoppe opp og be barnet beskrive hvordan det føles når urinblæren er litt eller veldig full.
Les gjerne mer om når det er på tide å oppsøke hjelp, og hvor man henvender seg.
Sengevætingsalarm som vekker barnet
Fordelen med sengevætingsalarm, eller enuresealarm, er at mange barn blir tørre etter en relativt kort behandlingsperiode.
Alarmen kan bestå av et spesiallaken som kobles til en vekkerklokke, eller en liten sensor som plasseres i barnets pysjamas. Sensoren ser ut som et lite viskelær, og den plasseres i en underbukse / et truseinnlegg. Hvis barnet begynner å tisse på seg, sendes det et trådløst signal til en vekkerklokke. Tanken er at barnet skal våkne, slutte å tisse og gå på toalettet for å tisse ferdig. Etter hvert våkner barnet før det begynner å tisse.
Enkelte barn kan imidlertid være vanskelige å vekke – iblant skjer det at hele familien våkner, bortsett fra det tungt sovende barnet. Derfor bør en av foreldrene sove i nærheten av barnet i begynnelsen.
Alarmbehandling pleier å fungere svært godt for barn som er modne for denne typen behandling, og som selv er motivert til å slutte med sengevætingen. Denne metoden hjelper sju av ti barn.
Hvis alarmbehandlingen ikke gir resultater, kan man holde opp en stund og prøve igjen senere. Hvis barnet blir skremt av alarmen, kan det hende man må vente et halvt års tid.
Man anbefaler vanligvis ikke foreldre å kjøpe og prøve enuresealarm på egen hånd. Hvis barnet ikke blir tørt, kan det svekke selvtilliten enda mer, og for å unngå det kan det være smart å involvere en ekspert fra starten av.
Hvis alarmen ikke hjelper, kan det i enkelte tilfeller være aktuelt å behandle barnet med legemidler.
Legemidler ved sengevæting
Mange barn som tisser i sengen om natten, lider av mangel på hormonet vasopressin, som reduserer urinproduksjonen midlertidig. Ved hjelp av et kunstig hormon, desmopressin, kan man hjelpe kroppen med å redusere urinmengden om natten. Når det samler seg mindre urin i blæren, er det lettere for barnet å holde seg.
Desmopressin gis normalt som en tablett som legges under tungen og smelter i munnen. Medisinen fås også som nesespray. Desmopressin gis en time før sengetid. Deretter må ikke barnet drikke noe mer den dagen og helst gå og tisse like før han eller hun legger seg. Altså de samme rutinene som man bør ha også uten legemiddelbehandling.
Legemidler kan være til hjelp mens man venter på at barnet skal vokse av seg problemet. Hvis barnet slutter å ta medisinen, kommer sengevætingen ofte tilbake.
Ved langtidsbehandling pleier barnet å få medisinen i cirka tre måneder, og så tar man en pause for å se om problemene har gått over av seg selv. Hvis barnet fortsetter å tisse på seg, justerer man dosen. Eventuelt avsluttes behandlingen etter et par uker. Legen foreslår da hva man bør gjøre videre.
Legemiddelbehandling fungerer på sikt for cirka halvparten av alle barn som prøver det.
Medisinen kan også brukes i enkelttilfeller, for eksempel ved overnatting borte.
Les gjerne om hvordan urinblæren og hormonene fungerer.
Hvis alarm eller legemidler ikke hjelper
De barna som ikke blir bedre av alarmbehandling eller medisin, blir som regel henvist til spesialist. Det kan være behov for andre medisiner eller behandlingsalternativer, for eksempel hvis det viser seg at urinblæren er følsom eller overaktiv.
Kilder:
tryggabarn.nu
1177.se
svenskaenures.se
Studie publisert i Läkartidningen 2013
http://www.lakartidningen.se/Klinik-och-vetenskap/Originalstudie/2013/11/Tva-barn-i-varje-skolklass-med-7-aringar-lider-av-enures/