Ved å fortsette å bruke denne hjemmesiden godkjenner du bruken av cookies. Du kan lese mer om det her. 

Mor alene

<>< Tilbake


 

Å bli mor alene

Et stort ønske om å få barn… Ofte er det slik at det også er en far - en mann eller kjæreste som har et ønske om å få barn, men hva hvis det ikke er det…?
Det å få barn kan være noe man har ønsket seg i mange år, eller det kan være et ønske som har oppstått når den biologiske klokken er i ferd med å tikke ut…... For meg var det en kombinasjon av begge deler, og tanken om å velge å bli enslig mor hadde spøkt i tankene mine de siste årene. Drømmen var at jeg skulle få barn sammen med en som også hadde ønske om et barn, men den biologiske klokken tikket etter hvert meget raskt.
Avgjørelsen ble derfor at jeg ikke ville oppgi to drømmer! Bakgrunnen for å ta valget om å bli selvvalgt singel mor kan være forskjellig, men jeg tror vi har en ting felles - drømmen om å bli mor.
Min svigerinne, som også er min venninne, støttet meg gjennom hele forløpet. Hun var med meg til alle ultralydundersøkelsene, og under fødselen. Det var positivt og betryggende å ha en å dele opplevelsene med, og som jeg også kunne snakke med om drømmer og forestillinger om barnet. Hun deltok også i praktiske forberedelser til barnet skulle komme– kjøp av barnevogn, seng, tøy osv. Min venninne har i dag et helt spesielt og nært forhold til min datter, noe som betyr utrolig mye for meg. Erfaringer fra andre som også har valgt å bli single mødre er, at de har valgt å ha sin mor, søster eller en nær venninne til å følge seg tett gjennom graviditeten. For noen har ikke det vært den samme som har deltatt under fødselen. Etter fødselen er det godt å ha en å dele denne store opplevelsen med.
I graviditeten kjentes av og til ansvarsfølelsen overveldende. Jeg kunne bli redd for at jeg ikke ville klare oppgaven. Jeg opplevede noen ganger at det å ha bestilt, kjøpt og betalt for å bli gravid gjorde at ansvaret føltes veldig tyngende, og jeg ble av og til rammet av ensomhetsfølelse. Da kjentes det virkelig godt å ha en venninne som jeg kunne snakke med om disse vanskelige tankene. Jeg følte meg litt forpliktet til å være glad det meste av tiden - jeg hadde jo selv «valgt» å bli kunstig befruktet. I ettertid kan jeg se at jeg var ganske streng med meg selv. Det er OK å oppleve dager hvor man tviler og ikke er glad - alt i livet blir jo ikke rosenrødt selv om man er gravid. Hormonsvingningene har også innvirkning på humøret. Rådet mitt er - tillat deg selv også å kjenne på tvil og engstelse. Det er en del av prosessen for å bli mor.
Jeg hadde fått råd fra fertilitetsklinikken, om at jeg burde ha noen hos meg de første dagene etter fødselen. Jeg avtalte at babyen og jeg skulle bo hos min bror og svigerinne den første uken etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset. Dette rådet vil jeg gjerne gi videre. De var til uvurderlig hjelp, sett i forhold til det å få en god start på den nye tilværelsen for meg og min datter. Familien hjalp meg med å lage mat og vaske, og jeg ble avlastet i forhold til min datter. På det psykiske plan var det også til stor hjelp å ha noen tett på, som delte min glede og lykke over det lille vidunderet som var kommet inn i livet mitt.
Jeg husker ”gråtedagen” som ganske ille. Tanken om hva som ville skje med min datter hvis det skulle hende noe med meg, ble helt overveldende - hun hadde jo bare meg. Jeg kunne nesten ikke orke tanken, og var samtidig skremt over å tenke tanken. Løsningen for meg ble å opprette et barnetestamente. Jeg tok selvfølgelig kontakt med personer jeg ønsket å ha med i testamentet, og dermed ble det en god løsning for meg. Det har gitt meg en trygghet og ro å vite, at hvis det skjer noe med meg, så er det noen som vil ta seg av min datter, og jeg har vært med på å bestemme dette.
Tankene rundt hva hun kommer til å si, når hun finner ut av at vi ikke kjenner mannen som er medvirkende til hennes opphav, ligger alltid i bakhodet (datteren min har allikevel mulighet til å få informasjon om donor når hun blir 18 år, da jeg har valgt åpen donor). Jeg er svært oppmerksom på at hun skal få positive relasjoner til menn, så det også finnes mannlige forbilder i hennes hverdag.
Jeg håper at hun kan akseptere valget jeg gjorde - at jeg har gitt henne livet. Hun er 100 % ønsket etter mange og lange overveielser. Det er det viktigste valget jeg har tatt i livet mitt. Datteren min gir meg stor glede hver dag - det var helt riktig for meg.
Gode råd: - Del opplevelsene dine med en nær venninne, søster eller mor.
- Ha en person hos deg de første dagene etter at du har kommet hjem fra sykehuset - Når man er alene, kan utfordringene med det lille barnet av og til bli overveldende
- Ta imot hjelp – fordi du har valgt dette alene, betyr det ikke at du behøver å klare alt alene. Par som får barn sammen, får også hjelp av familie og venner.
- Jordmor eller helsesøster kan ofte sette deg i kontakt med andre kvinner som har valgt å få barn alene. I fremtiden kan det være en positiv ting for din datter eller sønn og ha en god venn eller venninne som også er donorbarn.
- Det kan også være positivt å ha en person i det nære nettverket som også har valgt å få barn alene - Min erfaring er at det er noen problemstillinger som disse mødrene kan ha større forståelse eller kjennskap til enn venninner som har fått barn sammen med en partner/mann.
- Lag testamente i forhold til hvem som skal ta ansvaret for - og oppdra barnet ditt, dersom det skulle skje deg noe.
Til lykke med valget ditt, til lykke med graviditeten - det venter deg mange flotte opplevelser og litt hardt arbeid.

<>< Tilbake

Det har oppstått en feil, prøv på nytt senere.
Laster inn ...