Vanskelig tid, som fikk ett lyspunkt likevel.
Vel, kan vel starte med at min måte å få greie på at jeg skulle bli mor på, selvfølgelig kom som bare glede, men også mye sorg. Jeg er nylig hofteoperert i en alder av 21 år. Lå på sykehuset over lengre tid og kom meg aldri. Jeg maste å maste på sykesøstrene om at jeg var dårlig, og der fikk jeg svar "huff, det er nok bare medisinene. Vent så skal jeg hente kvalmestillende". Dagene gikk å jeg begynte undres hvor i alle dager mensturasjonen min hadde tatt veien, og spurte de igjen, om hva det kunne skyldes. Fikk igjen svar "det er nok medisinene dine, som gjør det slik, men den kommer nok snart skal du se". Slo meg så til ro med det, og tiden gikk. Jeg ble flyttet til rehabiliteringssenter, der jeg skulle lære meg å gå igjen men var så dårlig at jeg bare ble liggende i sengen. I påsken da jeg arrangerte familieselskap i forhold til min daværende bursdag, skulle jeg ENDELIG på legevakten å ta stiftene mine, og der oppe ble det snakk om dette med uvelheten. Da spurte legen om jeg hadde fått igjen menstruasjonen min (da han kunne lese i papirene jeg hadde ventet den), å da var det som om det gikk opp ett lys for meg, å jeg svarte dumt "ja, der sa du noe". Det var noe som helt klart hadde kokt vekk i kålen, og vips så sto jeg inne på toalettet for å ta urinprøve. Tankene svev rundt i hodet mitt, men gjorde det som gjøres skulle, å haltet meg inn igjen. En hyggelig sykesøster tok den imot, og før hun hadde rukket å gå kom hun tilbake å sa det ikke var vits i å ta flere tester, for du er gravid. HÆÆ? husker jeg at jeg sa, der jeg sto å var kritt hvit å ti meter i trynet.
Vel, jeg hastet meg avsted til legen første "virkedag" etter påsken, fikk time hos fastlegen min. Han roet meg ned med tanken på at ingenting var galt. For som dere skjønner har jeg vært igjennom en ganske stor operasjon, og det er ganske mange rare medikamenter som har sust rundt i kroppen min, å tristheten å agresjonen kjente jeg bre seg, fordi jeg var redd dette hadde tatt liv av det vidunderlige som hadde skjedd. Aldri trodd jeg kunne få barn, så å få greie på dette oppi alt jeg har vært igjennom var ganske spesielt, men en helt fantastisk følelse. Fikk time til ultralyd, noe jeg levde mot, for å se om det i allefall var ett hjerte som slo, og jammen så var det det! Å alt så foreløpig bra ut å de mente ingenting hadde tatt skade. Fikk da greie på at jeg var 9 uker og 2 dager på vei. Så nå sitter jeg her som verdens lykkeligste, med ny hofte, en fryktelig stolt kommende far, og ønsket om at tiden går fort så vi snart får se vår lille skatt igjen, for da å virkelig til bunns i om alt er helt bra. Gruer og gleder meg, men fryktelig glad jeg har min kjære gutt som støtter meg å sier alt vil gå bra! Så credit til min kjære for det!