Fra da jeg satt med den positive testen i hånden og til nå..Min opplevelse som gravid og alt det har ført med seg. Kanskje du kjenner deg igjen?
Datoen 20. November, og jeg var 1-2 uker forsinket. Det var en tidlig morgen. Jeg har vanligvis ganske uregelmessig mens pga jeg gikk på p-sprøyte, så jeg var egentlig sikker på at jeg ikke gravid. Jeg hadde heller ingen sympomter, annet enn at jeg var forsinket. Jeg fikk svigermor til å kjøpe inn en test, og for å være helt sikker, så tok jeg en. Uvitende om hvordan livet mitt kom til å forandre seg totalt.
Jeg satt meg ned på gulvet på badet, med graviditetstesten liggende på gulvet opp-ned. Ventet og ventet. Noen minutter hadde gått, også snudde jeg den. Den viste klart og tydelig positivt. Jeg ble helt varm og svimmel. For å forsikre meg om at ikke testen viste et falskt resultat, tok jeg en til, og en til, og endte opp med fem positive tester. Jeg husker jeg begynte å skjelve..Jeg viste virkelig ikke om jeg skulle gråte eller le, ikke kjente jeg noe spesielt glede eller sorg i det ene øyeblikket. Meg og min samboer hadde jo knapt vert sammen i en mnd å NÅ var jeg blitt gravid? hvordan skulle det gå? Jeg var kjempe redd, så for meg at hele verden raste sammen og til slutt bare braste jeg i gråt. Når jeg hadde klart å henta meg selv inn igjen så gikk jeg ut til Svigermor å viste henne testen, hun så igrunn litt sjokka ut men ikke sint...Jeg måtte bare sette meg ned i full fortvilelse for jeg viste at min samboer ikke ville ha barn nå å sto stivt på det.
Da samboeren min stod opp og kom inn på kjøkkenet så møtte han et fortvilet fjes ved kjøkkenbordet å naturligvis så spurte han meg jo hva som var i veien, i ett å samme øyeblikk sprang jeg bare rett inn på soverommet å heiv meg i sengen å braste ut i gråt. Det tok litt tid før jeg klarte så sammle meg selv å vise han testen, og da var det som hele rullegardina hans falt ned. Testen viste at jeg var 2 uker inn i svangerskapet og det første han sa var at det eneste jeg kunne gjøre var å ta abort, men jeg har alltid vert bestemt på å aldri kom til å ta abort. Han truet meg å reise fra meg om jeg ikke gjorde det å det blei masse diskusjoner rundt det.
Jeg fortalte søsteren hans at jeg var gravid å hvordan ting var og hvordan jeg følte det. Hun er 22 år å er 2 barnsmor og hadde full forståelse om hvordan jeg hadde det. Hu snakket med kjæresten sin om situasjonen for de hadde vert igjennom det samme så de viste litt om hvordan situasjonen var. De kom frem til at kjæresten hennes skulle snakke med samboeren min og prøve å få han til å forstå at alt ikke blei som man har planlagt ting. De satt ute å snakket i ca 2 timer om ikke mer, kjenntes ut som en EVIGHET! Jeg var så redd, jeg ville jo ikke miste han og jeg ville jo heller ikke at den lille skulle få svi for våres gjerning.
Etter en stund så kom han inn igjen å sa at vi kunne la det gå en stund å se om vi ville beholde det eller ikke, å det gledet meg utrolig mye å høre. Jeg følte at dette her ville gå fint. Jeg ringte mamma og pappa og fortalte dem og graviditeten og situasjonen og dem begge blei kjempe glad å dem sa at jeg ikke kunne ta abort, dette var noe dem hadde ventet lenge på men kanskje ikke i en slik sammenheng. Men jeg lot han få tankene synke litt inn i med at det kom som et kraftig sjokk for oss alle.
Etter to dager så kommer han hjem fra jobb å hadde vist fortalt jobbkameratene sine at han skulle bli pappa, jeg blei jo kjempe glad for å høre det for da fikk jeg så å si en bekreftelse at dette miraklet skulle vi beholde og slik blei det. Jeg frydet meg over svangerskapet å bare trippet rundt å bare ventet på at magen skulle begynne å vokse, noe som gikk UTROLIG tregt! Jeg offentligjorde nyhetet bare noen få dager etter at vi fant ut at jeg var gravid noe som ja var i det tidligste laget, men jeg tenkte jo ikke på at det kunne skje ting under veis som spontanabort osv men heldigvis så skjedde ikke det.
Svangerskapet har gått kjempe fint, til tross for alle de mange plagene jeg hadde. Jeg hadde kraftig kvalme og oppkast så jeg tilbringet mer til på toalette enn jeg gjorde noen andre steder - Jeg hadde også fått en forferdelig smak i munnen som var så utrolig modbydelig så INGENTING smakte godt, det var helt forferdelig! De plagene var på nippet til å gi meg ønsker om å ta abort å bare avslutte hele svangerskapet pga det var så grusomt å vondt å det var ikke noe greit i det hele tatt! Men jeg bet tennene i det sure eplet å kom meg igjennom det.
Jeg var kommet til uke 15 i svangerskapet og de grusomme plagene hadde skuppet taket, aldri før har jeg følt meg så frisk, helt fantastisk! Men der noen problemmer slutter kommer det opp nye. Svangerskapsdeprisjon var neste på listen og det skulle bli en eutrolig stor påkjenning både for meg å samboeren som ikke hadde så veldig forståelse for meg som var gravid å ikke hadde det så greit.
Jeg følte meg så alene om svangerskapet, akkurat som min jobb var å gå gravid å det var thats it. Jeg følte at jeg ikke hadde gitt samboeren min noe valg når det kom til forholdet og at den eneste grunnen til at han var sammen med meg var pga ungen osv..Noen som han benektet kraftig og at det var ting som jeg i mitt eget hode trodde. Jeg følte meg bare så alene og det var liksom ikke så lett å snakke med han om svangerskapet fordi han ikke forstod å jeg ville ikke fremstille meg selv om en selvopptatt dust pga jeg var gravid. Jeg følte ikke at han engasjerte seg noe i svangerskapet og at det var min jobb å sørge for å holde meg i form og spise sunt mens han selv satt med hånden langt nede potetgull posen. Og slik har det vert helt til jeg kom i uke 20.
Jeg merket at jeg var lei av å føle at alt ansvaret i svangerskapet var rette mot meg, pga at jeg bærer ungen så er det liksom jeg som skal ha all ansvaret og kun min jobb for å sørge for at det gikk riktig for seg? Nei, jeg følte at det blei helt feil. Vi er to om dette, det er vi to som har skapt et menneske isammen og da er vi også to om at svangerskapet skal bli så bra som mulig. "Sorg kan man klare alene men for å få fult utbytte av glede så trenger man å ha noen å dele den sammen med" det er et sitat jeg har holdt ved siden første stund og det finnes så mye rett i de ordene.
Til slutt måtte jeg sette ned foten å si ting slik det var for det å gå rundt å føle slik jeg gjorde blei bare en for stor belasting for både meg å barnet å det følte jeg veldig urett. Jeg hadde flyttet helt fra Østlandet og til Vestlandet for han og gitt opp mange av mine venner for å starte et nytt liv sammen med han og det ser jeg på som ingen simpell sak og da forventer man automatisk at partneren ofrer litt for at jeg ska føle meg komfertabel. Jeg var 7timer unna familie og venner og trengte litt ekstra med oppmerksomhet nå som jeg var gravid. Jeg fortalte han at hvis dette skal fungere så forventer jeg at han kunne prøve å sette seg i min situasjon og se ting fra mitt perspektiv selv om jeg viste at det å være mann å måtte utføre noe slik ikke er lett så jeg forventet ikke all verdens, men jeg holdet på det lille håpet jeg hadde å klamre meg fast i. Han gryntet litt å sa masse ting som jeg ikke helt forstod og som jeg heller ikke tok så seriøst av en aller annen merkelig grunn, jeg hadde sagt mitt å forventet at han fulgte opp.
Etter noen dager så kom han hjem med roser og hele pakka og var helt fantastisk, jeg følte at jeg hadde en viktig rolle i livet hans ikke pga at han ga meg blomster men han lyste opp på en helt annen måte enn tidligere, kanskje det var noe av det jeg sa han klarte å suge til seg. Føler at jeg fremstiller samboeren min slitt skjeft ut her å kan sette han i et litt dårlig lys pga de negative beskrivelsene og det må jeg vel igrunn rette litt på. Han er en fantastisk og god mann som betyr utrolig mye for meg å det finnes ikke noe vondt i han, men det er det med han som det er med alle andre menn, de forstår ikke alt det vi kvinner vil at dem skal forstå å det er vel det jeg prøver å få frem her.
Han har forbedret seg betraktelig, og viste masse insjativ i forholde til meg og svangerskapet og nå stor koser jeg meg som gravid. Vi kan endelig snakke messe om svangerskapet om hvordan vi opplever det å er det noe vi ønsker å forbedre så sier vi det rett ut å gjør noe med det. Jeg føler meg ikke lenger alene og forlatt og det er så deilig. Nå kan jeg virkelig kose meg med svangerksapet å gi ungen den tryggheten den trenger og ikke minst kjærlighet. Vi gleder oss så utrolig mye til å bli foreldre å vi snakker om det hele tiden. Om morningene så "vekker" han den lille og koser med magen å jeg blir så glad! - Så utrolig deilig å vite at dette er noe vi er to om å ikke bare en, at vi kan sammarbeide og hjelpe hverandre!
Etter at jeg blei gravid så har så utrolig mye forandret seg, ikke bare i personligheten min men også tankegangen min og min oppfatting av alt rundt meg. Det er utrolig hvor mye jeg har vokst bare på den korte tiden, hvor mye som jeg forstå nå kontra det jeg forstod før. Livet mitt er kanskje blitt snudd på hode men aldri om jeg ville vendt tilbake til det gamle :) I love my life!
Dette er min historie, å det er mye mer i vente :D Gleder meg for hver dag til vår lille prinsesse kommer til verden 5 August 3