Å være sjenert er en del av personligheten. Det er ikke barnet som må forandre seg. Det er deg. Det høres kanskje vanskelig ut. Men det er egentlig ganske lett. Det krever bare en liten dult i riktig retning.
Barnet klamrer seg til beinet ditt. Det nekter plent å delta i aktiviteter sammen med andre. Barnet gjemmer seg bak deg og vil ikke slippe. De andre barna kaster seg derimot ut i leken – de prøver rutsjebanen, stjeler leker fra hverandre og graver i sandkassen.
Du får vondt inni deg av den lille stakkaren. Noen ganger kan det også være frustrerende. Du skulle bare ønske at det var noe du kunne gjøre. For å hjelpe.
Sjenerthet er ganske vanlig og rammer annethvert barn. Alle har visse perioder der de er mer eller mindre forsiktige ovenfor andre, særlig i separasjonsfasene. Noen mennesker er fra naturens side mer innadvendte enn andre. De trenger mer tid til å se an situasjonen. De nøler og unngår grupper. Det kan være fremmede eller nye situasjoner (som avtalte lekestunder eller å begynne i barnehagen), for mye oppmerksomhet eller det å være borte fra mor eller far som gjør dem usikre.
Det er slik det er, og du kan ikke gjøre eller si noe for å endre dette. Det handler om personlighet.
Noen ganger går sjenertheten relativt raskt over, så det er alltid lurt å være litt tålmodig. Det hjelper ikke å prøve å presse barnet, eller å skjelle det ut. Det vil tvert imot forlenge denne perioden og få barnet til å føle seg enda mer usikkert. Hvis det ikke er en fase, bør du være enda mer tålmodig og håpe at barnet vokser av seg sjenertheten etter hvert. Undersøkelser viser at bare 40 % av de sjenerte småbarna har lagt av seg sjenertheten når de begynner i barnehagen. De fleste sjenerte barn har en forsiktig tilnærming til livet.
Hva kan du gjøre for å hjelpe dem? Undersøkelser viser at foreldre som prøver å oppmuntre barnet forsiktig, og som holder øye med dem på avstand, lykkes bedre enn foreldre som kontrollerer og overvåker barnet for mye. Dette betyr at sjenerte barn trenger foreldre som ikke prøver å presse dem. De trenger foreldre som er rolige, forståelsesfulle og følsomme.
Prøv følgende:
– Fortell barnet at du forstår det. Bekreft følelsene barnet har. Bevar roen. Ikke bli frustrert. Barnet kan ikke noe for det. Ikke på noen måte.
- Sett av tid til oppvarming. Dra tidlig av gårde, slik at dere unngår store og bråkete mengder av barn.
- På tomannshånd. I stedet for å tvinge barnet til å være sosialt, kan du prøve å arrangere situasjoner som ikke er alt for overveldende, som avtalte lekestunder med én kamerat.
- La barnet observere de andre en stund, slik at de selv kan se hva som foregår. Kom med et par forslag til hvordan barnet kan komme igang, men la barnet bestemme selv når det vil bli med. Vær tålmodig. Ikke bruk tvang.
- Gi barnet ros når det prøver å være sosialt.
- Hvis barnet er litt eldre, kan du snakke med det om hva som foregår i sosiale situasjoner.
- Noen ganger kan det hjelpe å leke med små barn i korte perioder, slik at de kan øve seg og prøve ut nye sosiale ferdigheter.
Fortsett å prøve. Forsett å utsette barnet for sosiale situasjoner, selv om det bare vil observere fra sidelinjen. Med tiden blir barnet mer og mer fortrolig med ideen om å delta i aktiviteten sammen med de andre barna.